Ingstad anno 2010

Den 1. august 2009 la Kristoffer Clausen ut på et prosjekt som skulle vare i nøyaktig ett år. Langt inne i Sognefjorden og langs kysten skulle han kun leve av naturen sammen med sin eneste følgesvenn – hunden Frøya. Det ble et år hvor kostholdet blant annet besto av hjort, brennesler og rev. Sistnevnte anbefales ikke av forfatteren, dersom du skulle være nysgjerrig på smaken. For øvrig klarer Clausen seg overraskende godt med et kosthold nærmest uten karbohydrater.

Det er interessant hvorfor menn – det er jo stort sett menn – stadig vekk begir seg ut på slike prosjekter. Skyldes det ego, barnlige drømmer eller er det så simpelt som at man vil teste sine grenser? Forfatteren nevner stadig vekk sitt forbilde Helge Ingstad, som blant annet levde som pelsjeger i fire år i Nord-Canada, men imitasjon blir en for lettvint forklaring.

Boka er godt skrevet og har form som ei dagbok, med hyppige, men uregelmessige oppføringer, og en rekke flotte bilder av storslått natur. Dagboksformen er både en styrke og en svakhet. Det er interessant å lese om Clausens daglige rutiner, men styrken blir en svakhet når det stort sett er dette dagboksoppføringene inneholder. Hvor er de store tankene som må ha oppstått i lange, ensomme dager? Boka gir således et fyldig innblikk i hva en slik hverdag innebærer av praktiske gjøremål, men som bok ville den blitt bedre og mer interessant hvis vi også fikk et fyldigere innblikk i hva som rører seg i hodet på hovedpersonen underveis.

Noe av det som mangler for at boka skal bli riktig bra, er derfor at Clausen ikke i større grad problematiserer et prosjekt som ifølge alle vanlige målestokker er galskap - blant annet fortsetter han på tross av at begge foreldrene i løpet av året rammes av alvorlige helseproblemer. Til forfatterens forsvar bør det sies at ensomhet, kulde og et voldsomt ensidig kosthold sannsynligvis ikke gir grobunn for de største og mest originale innsiktene, og det var vel heller aldri poenget med prosjektet – eller?