Irrelevant midtlivskrise

Da sønnen til Ingeborg melder at han ikke kommer hjem til jul, bestiller hun en reise til Cuba. Tanken på å sitte hjemme alene i julen blir for trist for den middelaldrende bibliotekaren.

På den eksotiske øyen forelsker hun seg i Enrique som spiller trommer i hotellbaren hver kveld. Han viser henne sider av seg selv hun ikke var klar over.

Hjorth har skrevet en relativt original roman, der det er den hvite rike kvinnen som kjøper seg kjærligheten til en noe yngre, farget mann. Det kontrastfylte forholdet beskrives godt, med alle dets fordommer og ulovligheter.

Det er interessant å se utviklingen hos den stille bibliotekaren. Det dårlige, eller nesten ikke-eksisterende, forholdet til sønnen har gjort livet hennes tomt og uten mål og mening. Men etter julefeiring på Cuba har hun igjen noe å leve for. Det er en lang og slitsom prosess for å få sin delvis kjøpte kjærlighet inn i landet.

Språket til Hjorth er flytende, der beskrivende stikkord hives inn over alt, det er få punktum, og setninger er ofte uten struktur. Men selv om dette grepet sikkert skal gjøre historien levende, ender det opp med at sidene flyter monotont av gårde, hele tiden forfulgt av en nedtonet, nesten trist, stemning.

Det er fine refleksjoner rundt forholdet mellom mor og sønn, om hva som kan kreves, og hva som skal godtas. Dette blir for meg de mest spennende sidene i boken.

For stor sett finner jeg boken uengasjernde og langtekkelig, men dette skal ikke nødvendigvis forfatteren få hele skylden for. Jeg befinner meg nok milevis unna Hjorths målgruppe. Midtlivskrisen til en sjenert og ordensvant kvinne, som litt etter litt bryter egne grenser, kjennes heller irrelevant for en student i begynnelsen av tyveårene.