Kvalmende god

Å skrive krim handler om å forvirre, men samtidig klare å holde på leseren. Det handler om å veve et delikat og komplisert nett, uten å noen gang miste fokus. I sin debutroman klarer Jørgen Brekke det kunststykket å presentere tre parallelle historier uten å miste fokus, uten at det oppleves som rotete. Allerede før utgivelsen er «Nådens omkrets» solgt til åtte land.

Året er 1528, og vi møter en fransiskanermunk som går i land på Bryggen i Bergen etter et utenlandsopphold. Det eneste han tar med seg før han drar videre til Trondheim er en knivsamling og et ubehandlet skinn. Nesten fem hundre år senere, i 2010, dukker det opp to flådde lik på to forskjellige kontinenter – på et museum i Richmond, Virginia, og i et bokhvelv i Trondheim. Dette er første, men forhåpentligvis langt fra siste bok om den amerikanske drapsetterforskeren Felicia Stone og den norske politimannen Odd Singsaker.

Noe av det jeg beundrer mest ved debutant Brekke, er hans øye for detaljer. Her og der er nemlig språket relativt enkelt, på grensen til barnslig, men måten han tidvis stopper opp på, gjør skjønnhetsflekkene lettere å overse.

Det er detaljene som gjør «Nådens omkrets» ekstra spesiell. Det er de som gir meg følelsen av å se en ubehagelig film, dessverre kan jeg ikke presse en pute foran ansiktet – da vil jeg ikke få vite hvordan det går. I en av bokens siste scener utfører gjerningsmannen en såkalt viviseksjon – han flår offeret sitt levende. Jeg skjærer grimaser, prøver å legge fra meg boken, men klarer ikke. Brekke har fanget meg i sitt intrikate krimnett, derfor biter jeg tennene sammen, og vurderer et øyeblikk å bli vegetarianer.

De allerede nevnte skjønnhetsflekkene, og et tidvis litt uoversiktlig persongalleri, gjør at Brekke ikke når helt opp. Likevel er det ingen tvil om at han er en spennende forfatter, og at deler av påsken bør settes av til «Nådens omkrets».