Debatt om norsk utdanningspolitikk begrenser seg stort sett til mer eller mindre populistiske utspill angående skolepenger eller det diffuse begrepet «kvalitet». Dette har Knut Kjeldstadli, historieprofessor ved UiO, ønsket å gjøre noe med. Han presenterer derfor en tredelt bok, der han tar for seg tendenser i utdanningssektoren, drivkreftene bak disse, og til slutt et alternativ til dagens situasjon. Boka er et særs velkomment bidrag i utdanningsdebatten, og jeg har aldri før lest en mer konkret og presis beskrivelse av tendenser og drivkrefter bak de store endringene i utdanningssektoren.
Kjeldstadli argumenterer overbevisende for at tendensene ikke er nasjonale, men del av en global endring. Hovedargumentet er at utdanningssektoren, som ledd i den nyliberale revolusjonen, har opplevd stadig flere reformer de siste årene, ikke minst som følge av globale handelsavtaler og -aktører som ønsker å gjøre utdanning til en utbyttbar vare over landegrensene. Hva er for eksempel hovedmotivasjonen bak norske utdanningsinstitusjoners tilbud om utveksling til eksotiske land, å tiltrekke seg flere studenter eller tilby kvalitetsutdanning? Mye tyder på det første. Kjeldstadli ser her det store bildet, i motsetning til mange andre i debatten. Således har han rett i de grunnleggende utfordringene ikke bunner ut i en norsk utdanningsminister. Det er i denne delen av boka at forfatteren er på sitt beste.
I siste del formulerer forfatteren et alternativ til ytterpunktene: universiteter som rene kunnskapsfabrikker og idealet (eller myten) om Humboldt-universitetet. Mens det ene ser på kunnskap som noe markedet skal bestemme helt og holdent over, og der «uønskede» fag (les: de ingen vil betale for) legges ned, ser Humboldt-idealet på universitetene som «elfenbenstårn» der «danning» er i høysetet – helt avskåret fra hva markedet måtte etterspør til enhver tid. Kjeldstadlis forslag er det han kaller et samfunnsuniversitet, som er en slags mellomting mellom kunnskapsfabrikken og elfenbenstårnet.
Utdanningspolitikk preges ofte av svevende problemstillinger «alle» vet eksisterer, men de færreste kan forklare med mer enn noen standardfraser om kommersialisering eller utdanningskvalitet. Kjeldstadli tar debatten et solid steg videre, og gir oss grundige og innsiktsfulle forklaringer på hvordan den internasjonale «kunnskapskapitalismen» tvinger universiteter til å markedsrette seg i mye større grad en tidligere. Mange av endringene foregår mer eller mindre uten skikkelig debatt, men Kjeldstadli setter ord på endringene gjennom solid argumentasjon og dokumentering. «Akademisk kapitalisme» er derfor essensiell lesning for alle som er interessert i utdanning.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.