Post terroren

333 mennesker, deriblant 186 barn, ble drept mellom mellom 1. og 3. september 2004 på Skole nr. 1 i Beslan, Russland. Gisseldramaet i den lille byen i Nord-Ossetia har blitt et voldsomt symbol på den eksplosive sammensetningen av religioner, etnisiteter og historieforståelser som preger disse grenseområdene, med Georgia, Ingusjetia, Tsjetsjenia og Dagestan som demografiske verkebyller. Russiske styresmakters håndtering av krisen har blitt høylytt problematisert, men Putin og kompani møter kritikken med tilsvarende stillhet.

Forfatter og sosialantropolog Erika Fatland dro opprinnelig til Beslan for å skrive masteroppgave om terrorens effekt på samfunnet i etter tragedien, men ble, som hun selv sier, besatt av å nærme seg sannheten om hendelsene. For hvem forårsaket egentlig infernoet under gisseldramaets tredje dag, da hundrevis ble brent levende og sprengt av massive bomber? Søken etter en entydig sannhet følger oss gjennom hele boken, og kompleksiteten knyttet til Beslan-terroren går sakte opp for en når forfatteren gjennomgående dokumenterer og forklarer, uten å nå helt inn til kjernen av det hun selv uttaler at hun søker: ubestridelige og oppklarende fakta.

Paradoksalt nok er det sannsynligvis denne følelsen av å aldri finne rett sti som Fatland ønsker å innvie oss i. Irritasjonen over å alltid møte et tilsvar mot det man etter nøye gjennomtenkning tror er sannferdig informasjon, er ikke bare Fatland forunt – den vokser også i leseren. Kanskje er dette et tegn på at forfatteren har lyktes i å gjengi kaoset som oppstår i en situasjon hvor tydelig lederskap er fraværende og hvor rykter og mistenkeliggjøring får dominere ettertiden.

I lys av 22. juli er «Englebyen – Historier fra Beslan» en relevant beskrivelse av et mislykket opprydningsarbeid i et meningslandskap med enorme kontraster og utfordringer. Sorgen og sinnet menneskene i Beslan lever med settes ettertrykkelig ord på. Til tross for sin umulige ambisjon om å finne og formidle en sannhet, innvier dokumentaren oss i omfattende etterforskningsarbeid, overveldende mengder informasjon fra rapporter og granskingsnotater, samtidig som den i møte med mennesker er så ydmyk og nær at det gjør vondt. Og da er vel kjernen kanskje likevel nådd.