Skyggefritt

Den tilsynelatende ironiske tittelen «Våre beste menn» uttrykker i sin enkelthet genialiteten i David Finkels fremstilling av Irak-krigen, og menneskene som involveres i oppgjøret med «ondskapens akse». Pulitzer-belønnede Finkel lar deg lukte på ironien i nøyaktig fem sekunder, før han med fjellstø formidlingsevne fjerner all tvil. For de beste blant oss, hvem er egentlig det? Og hvem kan med rette kreve definisjonseierskap hva «riktig» krigs- og soldatmentalitet angår?

Som bidrag i debatten rundt norske soldaters krigsinnsats i Afghanistan, er Finkels Irak-dokumentasjon (tross ulikt geografisk ankepunkt) en verdifull og oppklarende skildring, så dokumentarisk troverdig at den sporenstreks burde oppføres som obligatorisk pensum på forsvarsminister-skolen. Eksempelvis illustreres problematikken når Finkel i fjerde kapittel gjengir sersjant Frank Gietz’ refleksjon rundt unge gutters møte med en feilslått krig: «Det er en hårfin linje mellom det vi definerer som akseptabelt og uakseptabelt. En hårfin linje. Som leder forventes det av deg at du vet når du ikke skal krysse den linjen. Men hvordan vet du det? Lærer hæren oss å styre følelsene våre? Lærer hæren oss hvordan vi skal takle å se vennene våre blø i hjel foran oss? Nei.»

Ikke én gang i løpet av bokas 275 sider går David Finkel i «Bush-er-bæsj»-fella – takk og lov. I «Våre beste menn» er fokuset på nettopp de Finkel anser som våre beste menn. Blant dem finnes det åpenbart ingen tidligere amerikansk president med initialene GWB. Hvert kapittel innledes med et Bush-sitat som illustrerer krigens fatale utvikling, hentet fra samme dag som de påfølgende hendelsene finner sted. Presidentens floskler og pompøse ord står i sterk kontrast til Finkels usminkede beskrivelse av hverdagslivet i Irak, så brutalt realistisk som det overhodet kan gjøres. Finkel dokumenterer, i ordets rette forstand: henviser til rapporter, gjengir vitnesbyrd ordrett, forklarer med tall og statistikk - usynlig som journalist, synlig som medmenneske.