Styggvakker og selvbiografisk

«Hva er naturlig», spør Tomas Espedal i sin nyeste roman. Et nærmest umulig spørsmål å besvare, og det er han også bevisst, for han spør så: «Hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige?»

Det er problematisk, ja nærmest umulig, å gjengi hva Espedals historier omhandler. Forsøksvis: En mann som i utgangspunktet overlever på fysisk arbeid og kjærlighet, som ønsker å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen, men som ser at han er iferd med å bli en av dem som lever imot naturen. Han opplever arbeidet som unaturlig, kjærligheten som unaturlig, og tap av kjærlighet som aller mest unaturlig. Gjennom livets ulike faser - fra ung arbeider på fabrikk til eldre, alkoholisert forfatter, settes dette naturlige og unaturlige opp mot hverandre uten klare skillelinjer. Spørsmålet om tabu berører grenselandet mellom de to motpolene.

Hva som er naturlig er relativt. Når fortelleren sier «jeg har alltid vært mest lykkelig innendørs» og «jeg har aldri hatt et forhold til naturen», etterfulgt av en historie om at det første dyret han så var en skilpadde i en boligblokk, belyses utvilsomt de ulike oppfatningene av naturlighet.

Espedal er barn av vår selvbiografiske tid og i boken glir forteller og forfatter over i hverandre. Forfatteren er ikke redd for å lene seg på kjent materiale, og for å referere til litterære storheter. Også lokale storheter refereres til, i en humoristisk samtale møter vi Apollons «Engelen». Den ellers høytsvevende boken blir med ett akkurat passe håndfast.

Det er utvilsomt språket som bærer Espedals romaner. Innholdet får sin mening gjennom dette særegne språket – kroppslig og kunstnerisk. Setningene som bare sier det essensielle, og som gjentar det. Setningene som nærmest messer avgårde, og tar deg med i dragsuget uten anelse om hvor det bærer. Når det er over vet du heller ikke hvor stormen bar, men den var vakker og stygg på samme tid, og det må vel kalles et naturlighetstegn.