Svak venstre fra venstre

Debattbøker er ofte vanskelige å forholde seg til, spesielt når tema og mål ikke er tilstrekkelig konkret. I «Herskap og tjenere» er tematikken blant annet olje og miljø, arbeidsinnvandring, krigen i Afghanistan og Norge som en overklasse i global målestokk. Hovedbudskapet er en venstreside og miljøbevegelse som ifølge Sira Myhre ikke lenger mener de riktige tingene.

Ett problem, ifølge forfatteren, er at miljøbevegelsen ikke forholder seg til vitenskap, men i stedet «lever av endetidsvarsler, moralisering over andres livsførsel og sterk tro». Her er det mye følelser, og få nye, gode argumenter. På sitt mest grunnleggende virker deler av boka som et oppgjør med forfatterens dårlige samvittighet overfor faren som jobbet i oljebransjen, og kan oppfattes som et forsøk på forsoning. Forståelig kanskje, men det betyr ikke at det er bra debattlitteratur.

Sira Myhre trekker stadig inn minner fra sin egen barndom i teksten, og dette gjøres blant annet effektivt når han viser hvordan forholdet til polakker har forandret seg de siste årene. Mens det tidligere bare var et fellesnavn for mennesker fra Polen, er det idag synonymt med billig arbeidskraft og hjemlig oppussing. Han innrømmer selv at han har en hushjelp på besøk ukentlig, pussig nok uten at dette diskuteres videre. Arbeidsinnvandring har likevel blitt diskutert bedre tidligere, ikke minst av Ottar Brox.

Best er Aslak Sira Myhre når han legger ut om Afghanistan-krigen og hvorfor han fremdeles kaller seg kommunist. Her er nemlig ikke hovedpoenget å distansere seg fra sin egen venstreside. Sira Myhre sier han ikke har sympati med soldater som faller i krigen, da de er der frivillig: «Jeg har ingen tårer å felle for dem, ingen støtte å gi dem». Slikt trenger norsk offentlighet mer av, uavhengig av hva man måtte mene om krigen.

Forfatterens oppgjør med miljøbevegelsen og venstresida er preget av sentimentalitet, men til tider også gode argumenter. Dessverre er de altfor få til at boka blir bra.