Med livet som innsats

Å møte frilansfotografen og adventurejournalisten Johnny Haglund i den rolige salongen på Grand Terminus virker merkelig. Mannen som alene reiser verden rundt store deler av året virker på grensen til malplassert i de trygge omgivelsene. Nå er det 17 år siden hans første reportasje.

– Jeg var i jungelen i New Guinea og kom ikke ut igjen. Vi Menn kjøpte reportasjen, og da fikk jeg en fot innenfor, forteller Haglund.

I starten gikk sommeren med til jobbing, og vinteren med til reising. Etter to-tre år kunne han leve av reportasjene. Haglund vil fortelle historiene som ellers ikke kommer frem.

– En hører sjelden om den vanlige mannen i gata. Jeg liker å forteller om det som ikke når mediene, forklarer han.

Utrolige historier

I løpet av adventurejournalistens mange reiser har det dukket opp en del utfordrende situasjoner.

– Jeg blir redd innimellom, men som regel går det bra. Det verste er egentlig bussturer. Om en sitter på bussen i Pakistan og sjåføren sier «insha'allah» («om Gud vil» jour.anm.) og trykker inn gassen, da blir jeg redd, sier Haglund.

Historiene hans er mange og spennende.

– En gang ble jeg arrestert for spionasje og havnet i fengsel i Aserbajdsjan. Det ordnet seg imidlertid da det viste seg at politisjefen og jeg hadde en felles interesse for judo, forklarer han og smiler, såvidt.

Ingen tradisjonell arbeider

All reisingen har påvirket Haglund.

– Jeg kan ikke lenger reise for å ligge på en strand, da blir jeg rastløs. Det samme skjer om jeg er hjemme lenge. Samtidig kan jeg ikke være for lenge borte fra familien min heller, sier han.

Til tross for at jobben har sine utfordringer, ville adventurejournalisten aldri byttet den ut.

– Jeg tror ikke jeg er skrudd sammen til å ha en ni til fire-jobb. En skal jobbe resten av livet, så det er viktig å velge et yrke en kan trives med, mener Haglund.

Han tror reising kan løse mye.

– Om det hadde vært obligatorisk for alle 16-åringer å tilbringe en uke i slummen i Calcutta, ville vi fått et bedre liv og Norge hadde blitt et bedre land å bo i.

Ingen dødsforakt

Mye av dagens utenriksjournalistikk inkluderer å rapportere fra farlige situasjoner. Fredrik Græsvik, utenriksreporter i TV2, er en av dem som risikerer mye for formidlingen.

– Det er absolutt verdt det. I Egypt nå hadde ingenting blitt formidlet om ikke journalistene hadde vært der. Det er den eneste kontrollen vi har for å få vist hva som skjer, forklarer Græsvik, som selv nylig kom hjem fra Egypt en kort tur før han så dro tilbake.

Selv om farene er tydelige, mener han at risikoen samtidig er begrenset.

– Jeg går ikke inn i slike områder med dødsforakt. Men journalister er naive om de tror de kan gå inn i krigsområder uten en viss risiko for livet, mener utenriksreporteren.

– Hvor mye er du villig å ofre for formidlingen og sannheten?

– Nå har jeg jobbet med dette i 17 år, og det viser vel at jeg i ytterste konsekvens er villig til å ofre alt, sier Græsvik.

– Må kunne rapportere

Martin Eide, professor i medievitenskap, forklarer at det å ofre seg for formidlingen er et gammelt og hederskront ideal i journalistikken.

– Å være på åstedet gjør sakene mer troverdige. Å komme nært nok er noe av det kompliserte, sier Eide.

Han mener tilstedeværelsen ikke er til å unngå.

– Å kunne gå inn i et område og observere er jo det journalistene har kompetanse til. En må kunne rapportere. Det ligger i sakens natur at det ikke er risikofritt, mener Eide.