Mens vi venter på Festspillene

Den umiskjennelige lukten av vår ligger i luften. Mørket og kulden som ofte slår til når årets første vårdag har gått over i kveld har bredt seg over byen, og dens innbyggere, iført tøysko og vårjakker, finner veien til byens mange vannhull, for å pakkes inn i varmen bare rusen fra alkohol og godt selskap kan gi. Studentene, unge, nysgjerrige, levende, har funnet veien til Logen i anledning årets Studentimpulser, arrangementet som skal innlede Festspillene, med blant annet Baertur, Johan Galtung, Tomas Espedal og Ost & Kjex på programmet.

– Pinlig berørt

Tomas Espedal, bergensforfatteren som i mange år holdt en lav profil, er nå både Festspilldikter og i medienes søkelys i forbindelse med litteraturhusdebatten.

– Hvordan er det å bli valgt til festspilldikter?

– Nå må jeg nesten si noe jeg aldri har sagt før. Jeg har alltid vært en smal forfatter, med en relativt liten lesergruppe, og det vært et privilegium for meg som forfatter å være i periferien. Dette har nå forandret seg radikalt. Jeg blir litt pinlig berørt av det. Først tenkte jeg at «dette er ikke bra for meg, å være festspilldikter», men så tenkte jeg at jeg kan bruke dette til å presentere andre i stedet. Så jeg skal ikke lese, det blir kun lyrikere. Det blir kjempesmalt. Å, jeg elsker det!

Fremtidsdebatt

Videre, opp trappen, ned trappen, opp igjen, en bar, to barer, Logen er et ærverdig hus. Debatt, «Hva står solen opp på?» Johan Galtung, en mann hvis intelligens ligger som en aura rundt den eldrende kroppen, Nina Karin Monsen og Tore Vagn Lid. Vi snakker om klasser, hva som har vært og hva som skal bli. Om fremtiden.

– Jo mindre man vet, desto mer overrasket blir man. VG-lesere må jo bli overrasket hele tiden, sier Galtung. Den gamle har forsamlingen i sin hule hånd, han prater, de lytter. Visdom møter ungdommelighet.

Universitetskjærlighet

– Du kan kalle meg mannen som elsker universitetet. Tenk hvordan Bergen hadde vært uten studentene, da hadde det bare vært bergensere her. Om det bare hadde vært bergensere her i byen, hadde det vært umulig å bo her, da måtte jeg ha flyttet, sier Espedal. Han er helt alvorlig.

Vi sitter ved et bord like ved vinduet ut mot røyketerassen. Logen er litt som en stue, og det kan se ut til at samtalen vår bærer preg av det. Den sklir ut i politikkens verden, vi snakker om borgerskapet, om klasseskille, arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet. Vi avslutter, han avslutter.

– Jeg er jævlig glad i universitetet. Der skjuler det seg så mye kunnskap – det er bare å bruke den.

Natt. Vi går hjem.