«Punk» fra bibelbeltet

Det er noe sjelsødeleggende ved å innse at man ikke nødvendigvis er like oppegående som man kanskje har trodd. Ikke at man har trodd man var noe overmenneske, men man har kanskje ansett seg selv for å være et gjennomsnittlig, om ikke litt over gjennomsnittlig, velfungerende menneske. Med klare politiske standpunkt, en evne til å argumentere godt for dem, en god jobb, penger til å betale husleie hver måned og minst tre virkelig gode venner, oppfyller man et ideal. Hvem som har skapt dette idealet, og hvorvidt det stemmer overens med virkeligheten, er uviktig i denne sammenheng. Poenget er at man er noe. Ikke noen, man må ikke på død og liv være noen, men man bør i det minste være noe. Noe man selv er komfortabel med.

Hva skjer da med min selvforståelse når en gjeng med 17-åringer produserer et helt politisk manifest av en plate? Jeg blir forvirret.

«Vi skal knuse makta som Castro», synger, eller brøler, de. Jeg tar meg i å lure på hvor mye de egentlig vet om Castro, men bestemmer meg for å ignorere skepsisen. De er ikke dumme, disse sørlandsgutta.

Vokalist Edvard Valberg skriker «Fri Palestina, bur inne sionista», og jeg tenker at et mer nyansert syn på den problemstillingen kan man kanskje ikke kreve på en rockeplate som nettopp vant Urørt-finalen. Det skal tross alt svinge.

Honningbarna er ekte ungdommer. Ufiltrert, sinte, ærlige, opprørske. Og det er lett å forstå at dette kan fremkalle adjektivonani fra en samlet kritikerskare. Men det er dessverre ikke alltid slik at det som funker live også funker på plate. Hadde det bare ikke vært så ensformig, hadde de utfordret punksjangeren litt, så hadde det nok vært annerledes. Men, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Noen ganger.