Å duve så deilig

Karakteren Karl Ove i Karl Ove Knausgårds romanmaraton «Min Kamp» er på et tidspunkt av sitt liv musikerspire, foruten å hige etter litteraturen: lengselen etter å skrive noe av betydning. Og det må være i «Femte Bok», som omhandler hans tilværelse som ung student i Bergen (tematisert med hell fra Mykle til Hovland) – man kjenner seg igjen, de er på Opera, han raver beruset gjennom byen, bor i kollektiver, blir forelsket – at den unge mannen Karl Ove kommer opp med tittelen «Du duver så deilig» (eller noe deromkring) for bandet sitt, Kafkatrakterne. The Lionheart Brothers er tilbake med albumet «Matters Of Love And Nature» etter noen rolige år (skjønt, rolig er en sannhet med modifikasjoner: Bandmedlemmene har aktivisert seg selv med jobber i blant andre Serena Maneesh, 120 Days og I Was A King), og det hele duver deilig.

Det er gjenkjennelig, men det er likevel åpenbart at bandet har tatt to steg frem og ett til høyre etter den nokså kritikerroste debuten «Dizzy Kiss» (2007), og vikariatene i andre orkestre har tydelig satt sitt preg i deres musikalske nerve. Fremdeles høres spøkelsene fra sekstitallspop, nærmere bestemt kalifornisk surfepop og Beach Boys-harmonier, fremdeles er her orkestrerte partier, døsig sødme og stakkato indieentusiasme. Men noe har tatt en annen retning. «In The Woods» – platens første av seks (!) spor – åpner med en bakenforliggende eim av country og rockabilly, og den kjappe I Was A King-aktige indieperlen bæres frem av umiskjennelige lionheartske vokallinjer oppå et hurtiggående maskineri av taktfaste rytmer, det funkler drømmende, og refrengets forskjøvede karakter bryter virkningsfullt versenes melodiske monotoni.

Nytt er et uttrykk som med én fot i egen fortid dessuten lyder kosmisk, elektronisk, eller, som presseskrivet sier: Diskokuler er erstattet av lasersverd. «The Drift» (10:45) driver frem i mellomrommet mellom 120 Days (på Roskilde så vi dette bandet, det var forrykende, en av oss hadde nettopp returnert fra militæret, vi hadde glowsticks, vi kastet de opp på scenen, vokalisten tok imot og danset og sang med våre glødene glowsticks i hånden) og Hypertext. Vegger av lyd, hypnotisk monotoni, repetisjonsøvelser, oppbyggelighet. Og det duver så deilig.