Ønsket på sengekanten

Jeg har tidligere erfaringer med å dette vekk mellom hvert av sporene på Aleksander Withs plater. Derfor settes hans tredje og selvtitulerte album på «shuffle play». Han har en oppgave å gjøre for å hindre meg i å falle av etter første låtintervall.

Og at han har et oppdrag har han fått med seg selv også. Med 2011-singelen «Satellite» sendes jeg rett inn i trønderguttens (han var 18 da han vant Idol, som frem til nå har vært arenaen jeg husker ham best fra) univers av akkurat passe pulserende rytmer. Jeg er allerede oppe av sofaen og ute i gata, og fengende pop på ørene gir både tempo, og dermed puls, en liten ekstra dytt. «When You Gonna Tell» (som forøvrig viste seg å være intendert som åpningsspor) og «OK» føyer seg også inn blant låtene som raskt setter seg i et lettkjedet sinn som mitt. «Aleksander With» gir rett og slett musikk som ikke kjeder, men som tvert i mot kan gi en ekstra energiboost til hverdagsaktiviteter som husarbeid, gange eller studier.

Når With dessuten i «City Lights» sier at «jeg» kommer til å klare meg og finne min vei, så er det vanskelig ikke å tro ham. Man kan ikke gå og se seg tilbake, synger han, og ikke på noen måte trenger han å kle av seg i en Los Angeles-hotellseng for å få dét budskapet gjennom.

Så, når vi deretter drar på «Nightrun» og skal bryte oss løs, så hadde jeg helst sett at mister With faktisk satt på sengekanten min mens han synger oppmuntrende om at paradis venter. Ellers lite å utsette. Det er seks år siden Aleksander With vant Idol, og han ser nå ut til for alvor å bevege seg bort fra den tiden. Det er merkbart at «Pictures» har blitt slitt ut på radio, og noen av de andre sporene kan ligge an til å lide samme skjebne. Sjangeren i seg selv er noe vanskelig å definere, men kan forestilles om man ser for seg en halvsalig blanding av Keane, The Killers og A-ha. De fleste av låtene står godt alene og har potensial til å ha et videre liv etter en periode som radiohit.