Anna du bedåre

Britiske Anna Calvi fikk nylig femteplass i BBCs «Sound of 2011»–kåring, og ble dermed en av de artistene øyrikets rikskringkastere mener kommer til å prege den kommende rotasjonen rundt vår egen akse. Jeg har ingen vansker med å forstå hvorfor.

Fra første tone inviterer debutanten lytteren inn i et særegent univers, og sjeldent har det vært lettere å ikle seg en blå kjole, sette sløyfe i håret, kalle seg selv Alice, og kaste seg hodestups ned i kaninhullet. Lydbildet er suggererende, dunkelt, og til tider nesten litt klamt, men Calvi har flere strenger å spille på. Særlig låtene «Desire» og «Blackout» skiller seg ut som radiovennlige, men det er et ubestridelig faktum at det ikke er her albumets styrke befinner seg.

Til tross for Calvis utsøkte stemme fremstår låtene som herlig upolerte. Denne kontrasten mellom den tilsynelatende søte, unge piken og det dystre landskapet hun beveger seg i, er spennende. Musikken projiserer sterke visuelle konnotasjoner; en mystisk femme fatale, røde lepper presset mot et mikrofonhode, en krysning mellom Uma Thurmans rolletolkning av Mia Wallace fra Pulp Fiction og en blodfattig, ballesparkende utgave av folkrockeren Lissie.

Ambient-gudfar Brian Eno har gått langt i å påstå at Calvi er det største siden Patti Smith. Selv om dette foreløpig må sies å være en overdrivelse, er det ingen tvil om at den unge briten helt klart viser lovende takter med sin debut. Platens styrke er nemlig den tydeligheten som ligger i gjennomførelsen, en klar visjon som ligger latent i hver eneste låt, noe man ikke for ofte ser på en så kompromissløs måte som her.

«Anna Calvi» er en behagelig ørefik og en steinhard knyttneve midt i solar plexus på samme tid, den følger sin egen sound og tar få snarveier. Allikevel mangler den de virkelige monstrøse låtene for å bergta fullstendig. Calvi har nesten skutt gullkalven.