Bad girl gone average

Man skulle tro at et par rolige måneder og et par sammenbrudd ville gjøre Ida Maria godt. At hun skulle være litt som de islandske vulkanene, som lenge hviler, før de virkelig smeller til og paralyserer de nærmeste. Det skulle man tro, og etter den smått strålende debutplaten «Fortress round my heart» skulle man også håpe dette.

Men de første tonene lever ikke opp til forventningene, og er faktisk så perifert fra den Ida Maria man kjenner fra debuten at den sender grøss nedover ryggraden. Misforstå meg rett, introsporet «Quite Nice People» er en helt streit låt, en noe daff Jim Stärk-, semihappyfeeling-låt.

Deretter, derimot, følger mer av den såkalte moroen for de såkalte pengene: Radiolåten «Bad Karma» med sitt lett gjenkjennelige riff og noe skitne retropreg, og etterfølgende låter med klare referanser til 60-tallsrock, med så vel nord-norsk rap (!, les: hurtig snakking) som fransk mandolinspilling med tilhørende fransk mannepornostemme som ikke ligner grisen. For øvrig tre låter som fenger bra. Spesielt er «Let’s Leave» verdt å samle på. En god, opptempo blueslåt med et herlig HEYHEYhvordetgår-driv. Den spaghettiwestern-lignende låten med det freidige navnet «I Eat Boys Like You For Breakfast» kunne jeg for øvrig klart meg uten. Det blir rett og slett for flåsete med blåserne, og sangen er ikke spesielt interessant heller.

Albumets største overraskelse, er det nest siste sporet, «Devil», som faktisk tar opp ti av platens tredve minutter. En mørk låt, helt i et småprogressivt Led Zeppelin-land som lider under minuttlange gjentakelser og en produser som er litt for glad i feedende forsterkere.

Alt i alt savnes en klarere rød tråd i denne platen, da det tulles for mye med sjangere. Energien er der, småskitne tekster også. Ida Maria viser at hun fortsatt har det fandeninvolske i seg som gjorde henne til en av landets mest interessante artister da hun slo gjennom. Et par-tre offentlige sammenbrudd til, så er vi i mål.