Barokk for dummies

Med vakre, stillferdige tolkninger av moderne pop og rock-låter har Susanna and the Magical Orchestra gjort seg bemerket i inn- og utland. På «If Grief Could Wait» (utgitt på prestisjetunge ECM) har Wallumrød byttet ut Morten Qvenilds elektriske tangenter med de gamle traverne harpe, viol da gamba og nyckelharpa.

Platen er en interessant krysning mellom fortid og nåtid: De barokke strengeinstrumentene sammen med Susannas rene røst, musikk av den engelske barokkomponisten Henry Purcell samt låter av Nick Drake, Leonard Cohen og Wallumrød selv. Utfallet er vakkert og spesielt.

For meg er utgangspunktet for lyttingen kjennskapet til Susanna Wallumrøds stemme og låter. Egentlig er harpisten Giovanna Pessi platens «headliner». Sammen med Jane Achtman (viol) og Marco Ambrosini (nyckelharpa) skaper hun et rent og luftig tidligmusikalsk lydbilde. En spenning oppstår i møtet mellom den barokke instrumenteringen og Susannas stemme, som ikke egentlig har den «klassiske klangen», men snarere en moderne popsensibilitet. Det kan virke som strengeinstrumentalistene har løsnet litt på barokksnippen i møte med Susanna, det er friere og mer lekent spill enn man kanskje forventer av klassiske musikere.

Som tittelen tilsier lar ikke sorgen vente på seg. «O let me weep, for ever weep» lyder den den første linjen på platen, «The Plaint» fra Henry Purcells stykke «The Fairy Queen». Lengt og ensomhet er gjennomgående tekstlig og musikalsk. I mange av de stillere partiene hører man Pessis pustelyder bak harpen - er man grepet av stemningen hører man hulking og snufsing, stille gråt. «If Grief Could Wait» er ikke en plate man kan høre på når som helst, det er følelsesmessig utmattende hvis man først involverer seg.

Susannas stemme er uttrykksfull og nær, langt fra de rigide og umenneskelige kvinnelige sopranene som vaneligvis fremfører Purcells stykker og annen barokkmusikk. Man kan kanskje si at dette er klassisk musikk for de som synes denne musikken er utilgjengelig, en slags «barokk for dummies». «If Grief Could Wait» er en dyktig utført stilistisk balansegang, både klassisk og pop og ingen av delene - et forfriskende pust i sjangerveldet.