Begravelsesballader

1972-filmen «Live at Pompeii» viser Pink Floyd i et tomt amfiteater i den lavabegravde romerbyen. Solen står midt på himmelen, bandet spiller under solen. Teateret er tomt, som i en spøkelsesby. Dét er dessuten ikke langt fra sannheten. Og antagelig er det i «Echoes» at David Gilmour forvrenger gitarlydene sine, abstraherer: Lydene ligner skrikende måker, og det kler omstendighetene. Hit går tankene under «Stone Angels» (14:53), sistesporet på «Wars Of The Roses». En stemme leser, en atmosfærisk synth svever i det hinsidige, sinte måker bryter tidvis landskapet. (Dette spoken word-aspektet blir tidvis i overkant pompøst.)

ULVER kunne også spilt i et tomt amfiteater. Etter å ha vært studioband hele karrieren har det forhenværende black metal-bandet de siste årene også tatt musikken sin til scenekanten (bandet albumdebuterte i 1995 med «Bergtatt – Et eeventyr i 5 capitler». og spilte første konsert i 2009). Og også live er orkesteret kompromissløst og uforutsigbart; da jeg så dem ifjor ble musikken ledsaget av sterke bilder på lerretet bak bandet: mykporno kryssklippet med fødselsscener, nazistmarsjer, konsentrasjonsleirer og naturfotografier. Å nikke anerkjennende til musikken da føles like riktig som å onanere i en kirke.

Og bandet antar sakrale dimensjoner i gravferden mellom kammerelektronika og prog, ambient og metal. «Providence» innehar sågar en slags gospelstemning i det vokale og minner om vakre «Blinded By Blood» fra 2005-albumet «Blood Inside». Klokkespill og lydeffekter skaper et soundtrack-preg (ULVER har da også laget lydspor til blant annet filmen «Svidd Neger»). «September IV»: et kirkeorgel innleder kuttet som er det nærmeste bandet kommer pop på denne platen, produksjonen er fyldig, polert.

ULVERs metalforankring ligger stadig under overflaten, ikke ofte uttrykt eksplisitt. De gangene dette likevel kommer til uttrykk minnes jeg på mitt ambivalente forhold til bandet: Som eksperimentelle rockere med føttene plantet i ambient og elektronika, en hang til dikotomisering mellom det dommedagsdramatiske og det luftige – som i de overnevnte sporene – er bandet på sitt beste. Anmasende progmetall klarer jeg meg derimot godt uten.