Beherskede overdrivelser

Da Marit Larsens lanseringsturné stoppet innom Skavlan for å promotere sitt nyeste album, «Spark», ble hun konfrontert med sin prektige og veslevoksne fremtoning. Larsen klarte så absolutt å pynte videre på sitt image som skandalefri flinkis, og med det sjarmere de tusen hjem og sannsynliggjøre nok en Skavlan-effekt i form av påfølgende økte salgstall. Selvmotsigelsen i at en av Norges mest erfarne soloartister i en alder av 28 år fortsatt fremstår som veslevoksen lever videre.

Men idet Larsen trer på scenen og fremfører «Coming home», blir image straks uvesentlig – hennes tilstedeværelse og engasjement i musikken er det som teller.

På «Spark» er det musikken og de gode melodiene som står i fokus, ikke personen Marit Larsen. Dyktige studiomusikere skal ha en stor del av æren for at albumet er så sterkt som det er. Produksjonen er ofte litt «over the top», med pompøse strykearrangementer som er litt for mye. Men selvbeherskelsens mester, Marit Larsen, tjener på utagerende omgivelser.

Marit Larsen har en styrke i å skrive låter som er komplekse og teknisk utfordrende. Låtene krydres med uventede og spennende strukturer og vendinger, snedige skift i takt og toneart – som bare lånt et halvt øre ikke vekker oppsikt, men som når man hører bedre etter, både forbløffer og imponerer.

Et eksempel er «Fine Line», som først fremstår som en ordinær ballade for en sistedans, før man noterer at takten ikke helt lar seg trampe med til. Og samtidig som man får en følelse av at det er noe som ikke helt stemmer, fungerer det hele utmerket, idet det i løpet av fire og et halvt minutt utfolder seg et eventyrland av en låt.

«Spark» er ikke et album for de store følelsesmessige topper og bunner. Nok en gang leverer Larsen kvalitet innen trygge rammer. I et stadig omskiftende musikknorge er det godt å ha Marit Larsen som en konstant, hvor man noenlunde vet hva man får. Vil man ha løssluppenhet og sjelevrenging, hører man heller på noen andre.