Best før 2000

Der jeg kommer fra bruker vi uttrykket «gril». Ordet oppstod på 90-tallet og er et adjektiv for noe som er halvt harry og halvt pinlig, men mest kjærlighet. Aqua er udiskutabelt grilt. Den blodharry banden har tidligere vekket både gremmelse, danseføtter og nostalgi med sin ubekymrede moropop og gjort den guilty pleasuren hakket mer tilfredsstillende. Derfor er det skuffende at de ikke når opp til fordums folkelige høyder denne gangen. Aqua har blitt voksne og mistet sjela på veien.

I en muggen røre av slappe rytmer og synth-snerk blir «Megalomania» et sjarmløst oppkok av svenske MGP-bidrag og Hard Dance Mania. Lene Nystrøms lunger kvestes av utallige digitale filtre, mens Rene Dif har gått bananas i effektskuffa og stammesynger seg gjennom sporene. Det virker som gruppen har trålet musikkatalogen og satt sammen sine favoritter fra Britney Spears, Lady Gaga, Akon og Ace of Base. Resultatet blir en russisk rulett av plagiat, hvem vil de skamløst utnytte nå?

Noen av sangene er fengende og vil nok bli spilt på radio titt og ofte, deriblant «Viva Las Vegas» og «Dirty Little Pop Song», som er tekno så ren som nysnø. Det er også merkelig betryggende å høre Nystrøm og Dif synge mot hverandre som i gamle dager. Albumet vil nok gjøre sitt inntog på diverse vorspiel, da gjerne med en ironisk distanse i umiddelbar nærhet. Kanskje er Aqua selv ironiske, men i så fall burde de tatt den helt ut. Nå blir albumet verken fugl eller fisk, verken Lonely Island eller Britney Spears.

Du vet hva du får når du setter på Aqua, og det er ingenting galt med guilty pleasures, tvert i mot, Aqua burde gi mer av den overdramatiske og sirupsøte sjarmen. Det klarer de ikke. Det er ikke lenger koselig eller morsomt, det føles fjernt og stivt og påtvunget. Til tross for glade sanger, er det ingen glede bak produksjonen og det lukter raske penger helt fra Danmark. Aqua er ikke lenger grilt, bare kjedelig.