Best på YouTube

«All sounds on this album originate from the human mouth unless otherwise stated», står det på baksiden av platen. Felix Zenger er en finsk beatboxer med 30 millioner visninger på YouTube, på nettsiden sin skryter han av å ha samarbeidet med N*E*R*D, Kanye West, James Brown, Herbie Hancock og Chick Corea.

Introsporet er halvannet minutt med rein beatboxing: Gratulerer Felix, du er rågod til å lage lyder med munnen som høres ut som trommer, bass og diverse vinyleffekter. Imponerende litt på samme måte som det å spille nasjonalsangen med prompelyder fra armhulen er det, spør du meg. Andresporet «Warzone» høres ut som en Jarle Bernhoft-låt som var for dårlig til å komme med på den nyeste platen hans.

Debutalbumet er fullt av for meg ukjente gjesteartister som i tur og orden rapper, synger og hjelper til så godt de kan, uten at noen gjør særlig inntrykk. Utover i albumet blir den allstedsnærværende beatboxingen stadig mer preget av effekter og looping. De mest vellykkede og interessante låtene er de rolige, underfundige, dubstep-pregede «Clap Trap» og «Mist». Her får de perkusive elementene fra munnen til 24-åringen utfolde seg i skeive mønstre over rolige melodier.

Det virkelig utilgivelige med «Won't Say a Thing», er den orale basstrommelyden. Den er ikke dyp og fet slik musikksjangrene han beveger seg i fordrer, den er plump og død som et mageplask fra ti-meteren. Dette gjør at låtene aldri blir så hardtslående og tunge man kunne ønske seg. Problemet er at hele premisset for albumet er at mest mulig skal gjøres med munnen. Det er noe barnslig ved dette ønsket om å imponere ved å vanskeliggjøre den musikalske prosessen. Selve musikken underordnes imponerende teknikk, dette er alltid en trussel mot skikkelig kvalitet. Å prompe nasjonalsangen med hånd og armhule er bare gøy en stund, og fører ikke til særlig spennende musikalske opplevelser.

Zenger imponerer oralt, men skuffer musikalsk – han gjør seg best som beatbox-porno på YouTube.