Big in Japan

«Hello» synger Hanne Vatnøy over lette, lystige tangenter under første låt med samme navn og ønsker lytteren velkommen til hennes debutplate «Me and My Piano». På kort tid før dette har Vatnøy gjort seg, etter ryktene, svært så beryktet i Japan – som så mange før henne. I Norge derimot går nok sangeren og låtskriveren foreløpig inn under kategorien oppadstormende og talentfull, og med det, noe ukjent.

Men kjent eller ikke har den unge bergenseren fått med seg produsent Kato Ådland på laget under denne innspillingen. En beryktet herremann som tidligere har arbeidet med blant andre Nathalie Nordnes og en viss Sondre Lerche. Dessverre er det nok ikke «Me and My Piano» som kommer til å feste Vatnøys navn på hverken nordmenns eller asiatenes lepper.

Etter en oppløftende, lettbeint og god første låt i tilnærmet Norah Jones-stil blir det langt mellom høydepunktene. Låter som «Boo Boo», «Silence Is The Key» og «Take Me To Tokyo» blir rett og slett svake og passerer undertegnede uten å gjøre videre inntrykk med til tider uengasjerende tekster og kjedelige arrangementer som vekker liten interesse.

Derimot er det ingen tvil om potensial når jenta som har lagt sin elsk på pianoet fremfører det syvende sporet «When The Music Keeps Playin'». På en beroligende, jazzete, nedstrippet måte loser Vatnøy meg selvsikkert gjennom nevnte låt anført av en stemmeprakt som sender tankene i retning den noe mer rutinerte Silje Nergaard – og det er en god ting.

Ser en bort fra det avsluttende sporet «Hasta La Vista» som skal få lov å passere i stillhet, har resten av skiva sine definitive øyeblikk. Dog en uferdig artist, viser Vatnøy igjen med den noe roligere «The Green Door» at hennes absolutte styrke ligger i den jazzinfluerte delen av musikkverdenen. Noe som gjør det verdt å vente på flere utgivelser fra vestlandsjenta, selv om denne plata ikke strekker helt til.