Bildeløs filmmusikk

«There may be more», synger frontmann Nick Hemming på skivas første spor, «Into the Murky Water», som forøvrig også er navnet på denne rykende ferske utgivelsen fra dette londonbaserte indie/folk-ensemblet. Og etterhvert som nevnte låt passerer, håper jeg virkelig at Hemming har rett i at det finnes mer. For dette sporet er en nærmest orkestral opplevelse. Med blåsere, strykere og et friskt og uvanlig pust fra xylophon-verdenen blir det hele en liten konsert inne i hodet mitt, mellom de to høytalerne på høretelefonene mine. Men når en har åtte medlemmer å rutte med, kan en jo nesten kalle seg et orkester.

I tillegg til en fantastisk første låt har skiva absolutt mer å by på, Nick Hemming har altså delvis rett i sin gjetning. Spor nummer to, «Dust on the Dancefloor», som sender tankene i retning sjangerkollega Casa Murilo, gir raskt frysninger i form av nydelige vokalharmonier og jeg skjønner da at skyen som sperrer for sola ikke hadde skyld i gåsehuden likevel. Det blir videre klart at den akustiske gitaren har en viktig plass i det lille folkrock-orkesteret når låta «Our Heart Burns Like Damp Matches» viser seg for lytteren og inspirasjon hentet fra fordums gitarkamerater som Paul Simon og Art Garfunkel gjør seg gjeldende.

Det er heller intet stort sjokk når undertegnede finner ut at nevnte Hemming ved siden av bandet har gjort en karriere av å skrive filmmusikk, noe som gir flere av låtene på denne plata et nærmest filmmatisk uttrykk og det kunne fort ha vært bakgrunnsmusikken til bilder på et kinolerret.

Dessverre for både The Leisure Society og lytteren blir noen av sangene, som «The Phantom Life» og «The Hungry Years», rimelig like og glir dermed over i hverandre. «Into the Murky Water» blir først og fremst ei skive med enkelte sterke spor, men har likevel noe ved seg som en helhet. Med musikken på øret, vandrende gjennom Bergens solfylte gater, er det som å ha sin egen bakgrunnsmusikk – the soundtrack of my life.