Bipolar Pez

Bergensbandet Professor Pez er for tiden ute med sitt fjerde studioalbum: The Pez Mode. Siden debuten i 2004 med albumet «Let Us Follow The Evil Balloon» har lo-fi indiepopbandet vært en del av de mange bergensbølger. Sekstettbandet har opp gjennom årene levert koselig og dansbar indiemusikk med innslag av messingblåsere og en eller annen xylofontone.

På albumet «The Pez Mode» har bandet valgt å bli litt hardere, mørkere og mer synthete. Åpningssangen «Through The Noise» er et godt bevis på dette. Sanger som «Across The Plain» og «Endless» følger også opp dette temaet. Selv om bandet ser ut til å ha tatt en ny retning, finner man fortsatt tydelige spor av den gamle lo-fi indiepopen. Denne delen representeres best ved sangene «Island Of The Burning Trees» og «Dancing Cobras». Her får vi servert et fyldig lydbilde med fremtredende messingblåsere, fioliner og banjoer.

Albumet innholder også noen merkelige sanger som «Ooh – The Universe». Her virker det som om Professor Pez prøver å mikse den litt mørke synthpopen med den glade, opptempo og messingblåsende popen. Dette er noe som skaper et bipolart lydbilde og blir litt i overkant eksperimentalt. Blant noe av det mer finurlige finner man også noe som minner om en 90-talls inspirert Dawsons Creek-sang i «My Heart».

Alt i alt er dette et album midt på treet. Eksperimenteringen med ny, mørkere sound er bare halvveis vellykket, og noen ganger blir det litt mye. Der bandet kjører trygt i gamle spor, låter det bedre enn noen gang. Albumet inneholder noen godbiter som «Through The Noise», «Island Of The Burning Trees» og «Dancing Cobras». Resten av albumet blir dessverre noe anonymt og gjennomsnittlig.