Björk i flau vind

Først når vokalen introduseres i andresporet «Everything» faller brikkene på plass – for det var jo Karisma Records som utga Casiokids-forgjengeren Syme sin fantastiske debut «Swing Swing» for noen år siden. Og denne vokalen tangerer Casiokids- og Syme-vokalist Ketil Kinden Endresens naive, spinkle og halvfornøyde stemme. Som når man tar på seg en lånt t-skjorte, og lukten fra vaskepulveret sporenstreks sender deg tilbake til barndommen: Det var jo slik alle klærne til bestekameraten din luktet. Karisma-logoen i kombinasjon med vokalen sender meg umiddelbart tilbake til en tid der byens mest interessante band het Syme. Måtte orkesteret hvile i fred; gode ting foregår jo visselig i kjølvannet av dets bortgang.

Men, om Syme kom bankende på min hukommelses dør, blir de ikke til middag. For hinsides den vokale likheten finnes stort sett forskjeller – symfoniske arrangementer, jazzpartier og cymbaltunge trommeutbasuneringer. Motstykket til den spinkle indievokalen er en alvisk jazzstemme som mer enn noe annet sender tankene til Island. Björk-likheten er åpenbar, men dette er ikke bandets eneste nedslagsfelt til det islandske kulturlandskap. I det hele tatt finnes en rekke likhetstrekk mellom «Unsound» og vulkanlandets Hjaltalíns utgivelse av året, «Terminal». Trolsk eventyrpop, kabaretjazz og knitrende elektronikk er blant fellesnevnerne.

I «Tornado» møter kontrabassklimpringen hypnotiske sample-innslag, «Inch Of Me» beveger seg fra björkske elektronikastemninger til jazzens med visper på skarptrommen, flørtende rytmer og små pianoaksentueringer.

Men, så er det dette: Iblant ser en ikke skogen for bare björk. Å bivåne en fargesprakende og utagerende Björk fra scenekanten foran titusenvis av tilskuere mens regnværet ingen ende vil ta, røde lysstråler blir sendt ut i luften og effektfullt bryter regndråpene mens publikum ikke lar seg påvirke av været (for dét er livet for kort), men står samlet våte i regnet – det kan jeg anbefale. Men det finnes kun én Björk, og dette er ankepunktet. En blåkopi har stor fallhøyde, og her er referansene iblant i overkant tydelige.

Et spor som «Skywalkers» viser derimot mer egenart. «Indestructible» også, en saktegående komposisjon hvor det bak vokalduetten finnes et subtilt rytmesamplemaskineri som tikker og går, før lydbildet for en stakket stund forføres av fløyter med snev av syttitalsprog og orgelspill. Mer av dette!