Corneliuskulisser

Fra tid til annen hender det i min nære krets at gode krefter samles rundt det av klønete beats og forskrudde rim gnistrende leirbålet som kalles rapping: «Vi må rappe snart», sier noen, og vips! snekrer barneplateartisten sammen en låtstruktur, hvis GarageBand-opphav og simplistiske karakter ikke hindrer oss i å la mer eller mindre gjennomtenkte verselinjer strømme ut som tungetale. Vel, dithen ledes uansett tankene mine idét de første sekundene av Deerhunters sistealbum «Halcyon Digest» tikker avgårde: «My kid could paint that», tenker man om de sjablongaktige lydkulissene som males i den umiddelbare åpningen av åpningssporet «Earthquake».

Assosiasjonen er likevel bare gyldig noen få sekunder; straks sklir lydbildet over i døsig, effekttung drømmepop, slett ikke ulikt japanske Cornelius slik han fremstår i 2001-albumet «Point»: elektroniske bølger slår mot stillehavsstranden, en gitarbris uler i det fjerne, antydninger av rytmer innveves i bakgrunnen og utgjør en provisorisk horisontlinje. Men ingenting varer evig, selv ikke metaforiske melodier som disse, og Atlanta-bandet fortsetter i et annet spor, av sekstitallsinfluerte stemninger og stakkatoovervektig fuzzpop, ofte i økonomiklassen hva gjelder tidsbruk (2:49, 2:14, 2:09, 2:38).

I disse øyeblikkene balanserer Deerhunter mellom piggtråd og pastell, sødme og syrlighet, støy og harmoni, og er slik til forveksling lik en øl fra norske Nøgne Ø: «Svært fyldig anslag, god fruktighet og sødme, masse gode bittertoner utover, sitter veldig lenge». Dette er skussmål som dessuten også taler for de noe lengre sporene, hvis natur uanstrengt veksler mellom det melankolske, harmoniske og romantiske («Sailing» – et mesterstykke i skjør popmagi), taktfast, Joy Division-mørk melodibevisst indierock («Desire Lines») og saktegående shoegazestemninger, gjemt bak lag av fossende vann og slør av forstyrrende grums («Helicopter»).

David Bowie-undertoner her, My Bloody Valentine der, nå postrock, nå indiepop, nå punkantydninger: Dersom Deerhunter dechiffreres kan mye og mangt spores. Det er likevel mot overnevnte japaner at trådene snøres sammen avslutningsvis, som om sirkelen sluttes og den røde tråden åpenbarer seg. Sistesporet «He Would Have Laughed» kombinerer sågar Cornelius-aktig lydcollage med Fleet Foxes-vokal (i éntall), og Sigur Rós-symfoniske tendenser: et pent punktum.