Den gamle vinen

En gang for omtrent femten år siden må det ha funnet sted en heidundrandes fest i en duggfrisk hage i Skandinavia. I OL-bakrusen må et knippe band ha samlet seg, latt Chablisen flyte, rost hverandre opp i skyene, skålt for ny og gammel vin, og overbevist hverandre om at de, som vinen, ville bli bedre og bedre med årene. Øystein Greni, Simon Kvamm, Prepple Houmb, Lars Lillo Stenberg og Bo Kasper Sundström i skjønn, broderlig forening. Klapp på skulderen. Male bonding. Men fikk de rett? Tja. Noen. Men langt i fra alle. Og for en som på nittitallet pleide å sortere pog på lørdagskvelden akkompagnert av toner fra de geniale utgivelsene «Amerika» og «På hotell», er det trist å registrere at man plutselig kan stemme i når Jan Eggum etterlyser gamle helter.

Selv om det karakteristiske Bo Kaspers-soundet gjennomgående er til stede på «New Orleans», har Sundström og hans orkester mistet noe på veien fra nittenhundretall til millennium. Akkurat hva, er det vanskelig å sette fingeren på. Kanskje favner de for bredt når de flørter med country, latino, visesang, bossanova, jazz og myk rock på én og samme plate bestående av 11 spor? «New Orleans» bærer unektelig preg av å være spilt inn under fjerne himmelstrøk, i nettopp New Orleans. «Kom och håll om mig» lukter highway-støv, på en halvfornøyelig måte, mens «Låt mig komma inn», med sine verdenstrommer og salsapreg, sender tankene til 1998 og «I centrum». Fint, men forglemmelig.

Hele plata flyter, som Mississippi-elven, forbi uten å gjøre for mye ut av seg. Tekstene er likevel vel verdt en gjennomlesning, for poeten Sundström lever nemlig fortsatt i beste velgående, og evner igjen og igjen å si såre ting såre enkelt. Nostalgien kan jo fange oss alle en novemberkveld, og da er Bo Kasper en hyggelig fyr å mimre sammen med: «Tiden läker ingenting, bara vet du nu, jag ser dig gjennom fem glas vin, sommaren nittisju».