Den nye hvitvinen

Bernhoft, med det tilhørende fornavnet Jarle, er ute med sin andre soloplate. For den gjengse nordmann er kanskje ikke Jarle Bernhoft det navnet som gir flest konnotasjoner. Men mange vil nok kanskje huske ham best som vokalist fra gode, gamle Span, som var fjortisrock over en lav sko, dog med en viss suksess.

Hans andre soloalbum, «Solidarity Breaks», blir muligens det gjennombruddet han har ventet på som ensom musiker. Hvor hans debut, «Ceramik City Cronicles», gikk stille i dørene, er «Solidarity Breaks» en plate som skriker mer etter oppmerksomhet. Det som trolig skiller Bernhoft fra andre hvite, norske mannlige soulmusikere (hvorvidt det faktisk finnes noen, er egentlig et skudd i blinde) er vokalspekteret og det musikalske talentet. Hans hese knekk og troverdige tekster er en plate verdig i seg selv. Ispedd fengende rytmer og vesentlig mer oppløftende produksjon enn på forgjengeren, er «Solidarity Breaks» et album som konseptuelt sett kan finne sin vei inn i mang ein norsk bustad i løpet av 2011.

Platen åpner med ekstremt dansbare «Sing Hello & Some More». Funk med noe så sjelden som synth og munnspill som drivende faktor. Allerede her gjør Bernhoft det tydelig at han har tatt noen steg til siden fra forrige plate, med å utforske mer schwungende landskap; eksempelvis r'n'b i «Cmon talk». Med andre ord: platen er «poppet opp». Rolig soul og gospel er dog beholdt i form av sanger som «Stay with me» og «Spaces in my heart». Han har sågar også funnet plass til en coverlåt; Tears For Fears sin «Shout» synges i reneste Prince-fistel, uten at den stjeler for mye oppmerksomhet.

Produksjonen preger «Solidarity Breaks», og radiovennlighet er nøkkelordet, uten å si at Universal nødvendigvis prøver å selge sjelen til Bernhoft. For det er fortsatt unikt i norsk sammenheng. Selv om det norske folk fortsatt sliter med å virke som troverdige soulentusiaster, er Jarle Bernhoft en artist Norge absolutt burde ha plass til, og kanskje til og med har behov for.