Den store fallitterklæringen

Så har dagen kommet da Bobbysocks slapp et best of-album. Et lite stykke norsk musikkhistorie på plate. Duoen Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen har kommet opp med 21 låter, samt en engelskspråklig versjon av «La det swinge», med Rolf Løvland med på laget på flere av dem. Kan det bli bedre?

Det mest interessante ved denne utgivelsen er den kommer som en slags markering av at 25 år har gått siden Norge tok sin første seier i Melodi Grand Prix og «La det swinge» herjet. Beklagelig nok er denne ideen også det nærmeste man kommer noe man kan kalle godt.

Jeg er den første til å innrømme at å komme seg gjennom denne skiva er en meget selsom affære, for å si det mildt. Det hele starter grusomt, og blir bare verre og verre for hvert spor. De som tenker at dette er en plate for fansen, må tenke om igjen. Skiver som dette er et hån mot fansen. Å tvinge frem slike utgivelser kan bare gjøres av korrupte platesjefer som prøver å tvinge noen kroner ut av MGP-fansen, og er den siste, store fallitterklæringen som får meg til å miste den siste lille troen jeg hadde på cd som format. Man regelrett besudler og pisser på noe som for enkelte var et gammelt, godt minne. Det virker åpenbart at noen fortsatt står fast i 1985 og Göteborg. De samme personene burde stoppet denne utgivelsen, som kommer over 20 år for sent.

Sant nok - «La det swinge» var sikkert bra i sin tid, men føyer seg dessverre inn i rekken av låter som på ingen måte tåler tidens tann. I tillegg kommer 20 andre spor som knapt nok ville fungert da, med en kulminasjon av elendighet ved albumets 21. spor, «Swing it, magistern», som virkelig er fandens verk. At Alexander Rybak ikke synger, men nøyer seg med fela på «Thank You», redder nesten skiva fra stryk i seg selv, men bare nesten. Denne skal langt vekk. Potensielle kjøpere og/eller lyttere er herved advart.