Digitalt boss

Gjentagende perkusjon og beats med innfall av stemningsskapende soul-vokal. Dette kan høres svært lovende ut, men ikke la min lek med den første setningen gjøre deg forført, jeg mener ikke annet enn å advare. «93 Million Miles» er den gjennomsnittlige avstanden mellom jorda og sola, ifølge NASA. Nå kunne jeg ha tatt en teit metafor om hvor stor min avstand til denne platen er, men da hadde jeg, om jeg var en uvitende tredjeperson, sluttet å lese her. Så til platen:

Denne debuten fra Afrika Hitech er prosjektet til produsentene Mark Pritchard og Steve Spacek. Et samarbeid som i stor grad blir preget av Pritchards tidligere arbeid. Likevel er de sammen om å gjøre lytteropplevelsen svært begrenset. Unntaket er «Light the way» og «Don't Fight It», som er de eneste låtene som til en viss grad kan anbefales. På sistnevnte viser Spacek hvorfor han bør fortsette med å favorisere sin soul-modulerte stil, for disse låtene er verdt sin lyttetid. Pritchard (kanskje mer kjent under pseudonymet Harmonic 313) gjør dessverre resten av platen uhåndgripelig gjennom sin progressive og kaotiske påvirkning.

Det er i det hele tatt vanskelig å forholde seg til de andre sporene. Ikke i en eneste sammenheng kunne jeg ha spilt eller anbefalt noen å lide seg gjennom resten av dette kranglete verket. Det er forvirrende og kan kjennes psykisk ubehagelig dersom kroppen din (mot formodning) ikke skulle være balsamert av tunge rusmidler. Er man over gjennomsnittet glad i elektroniske symfonier (ja, for elektronisk musikk er jo den nye klassiske musikken), er det mye man er åpen for, og mye som kan tillates i ulike sammenhenger. Med det mener jeg at det beste kan, skal og må lugge litt, altså til tider virke frastøtende, før man får dressert melodien og utvidet smaken. «93 Million Miles» lugger ikke, men kveler. Gleden kan bli større den dagen remixene av platen kommer til en butikk nær meg. Før den tid er det mye mer av den elektroniske frukthaven som heller er verdt din lyttetid.