Dogmatisk patospop

Munnhellet «bedre sent enn aldri» kan appliseres på norske Turns: startet for ti år siden og med EP utgitt i 2003 skriver vi 2011 når Turns' debutalbum «Out» foreligger. Med forgreninger til Salvatore, Big Bang, Cato Salsa Experience, The Lionheart Brothers og Montée (Montées Anders Tjore er Turns' primus motor) er utgangspunktet interessant. Leser man bandbeskrivelsen som markedsfører bandets kommende bergenskonsert, antydes Turns' ambisjons- og pretensjonsnivå: «en hektende popskive som ikke ligner noe annet utgitt på norsk jord»; «Albumet er spilt inn etter et sett med dogmer som bl.a. involverer at synthesizere er forbudt, at åpen hihat ikke skal forekomme» [sic!]; og, om vokalen: «patos er regelen fremfor unntaket».

Bandets dogmepop berører Montée-universet – fellesnevnere er det velpolerte uttrykket, preget av kyndig musikerhåndverk, og vokalen, fremdeles ømvoldsom og patosfylt. Men hvor Montée lukter av såvel disco som funk, har Turns oppmerksomheten rettet annetstedshen. Det er symfonisk – lydbildet fylles stadig av svulstige strykere – og drømmende, med én fot solid plantet i indiepopen, uten at dét nødvendigvis alltid kommer eksplisitt til uttrykk. For fasaden er skinnende, strøken, glatt. «Forever More Pt. II» (det tredelte sporet avsluttes i siste låt, «Pt. III», et orkestralt postludium) ligner et sekund nettopp The Lionheart Brothers, med de stramme trommenes høye frekvens, i kombinasjon med prog-følelsen som låten vekker.

Den intense «Some Embraceable Whole» beveger seg gjennom falsettvokalharmonier til Dungen-aktige gitarsekvenser til progressive rytmeskift. I tempopoplåten «Do It Again» lyder det tidvis som om åttitallets David Bowie står bak mikrofonen, og når energien skrus opp på maks sendes dessuten tankene til landsmenn I Was A King. I sine svale og drømmende øyeblikk slekter Turns på band som Mew og The Shins; vokalen, hangen til fyldig koring og de tighte kompene minner om Montée (eplet og stammen); men deres insistering på inkluderingen av det klassiske, symfoniske og jazzinfluerte, setter dem hinsides disse.

Likevel, det fester seg ikke helt, i sin glatthet glipper det liksom fra, det svever gjennom og forbi i all sin distingverte og holistisk-harmoniske prakt. Men, man bør nok ikke avskrive dem: Mange plater må høres mange ganger før de setter seg, hvilket er en kvalitetsmarkør.