En dråpe genialitet

Ut av en veldig uværssky av en lydvegg, ledet av taktfaste trommeslag, buldrer første låt, «I Would Never», frem, og etterlater lytteren med ordentlig bakoversveis når hovedstadsbandets selvtitulerte EP skyter avgårde – noe som vil vise seg å være en perfekt storm.

Dråpe leverer med sin første utgivelse en fargerik, melodisk støy á la postgrungeprosjektet Sunny Day Real Estate som fenger momentant. Ved tiende gjennomlytning, og lenge etter å ha ærklært meg selv hektet, er det fint lite eller ingenting å sette en kritisk finger på. Etter å ha rystet undertegnede med nevnte førstelåt fortsetter den fem spor lange skiva i samme retning. Fra Boquists drivende, dundrende basslag, til Kirkemyrs konstante cymbaler svøpes en inn i et mektig og massivt lydbilde, dog svært så melodiøst, som perfeksjoneres av vokalsporene til Ketil Myhre og Hanne Solem under låta «We Want The World».

Det er en spesiell følelse når en, en sjelden gang oppdager virkelig god popmusikk – noe som Oslogruppa i dette tilfellet har fått til. Til de grader. Med sin egen vri på det har Dråpe klart å skape noe særegent og et ytterst godt musikkverk.

De tre resterende låtene på plata skuffer heller ikke etter det en blir tilbudt i løpet av de første to. Fra en noe mystisk mumlevokal på de to første sangene, endrer det seg noe på låt nummer tre, «Silverspoon». Den fantastiske sounden er dog den samme og med en herlig vreng på gitaren fortsetter denne skiva å trollbinde. «By Heart» og «Shimmering» er henholdsvis låt nummer fire og fem – og de to som får æren å avslutte denne brilliante «teaseren» som forhåpentlgvis resulterer i en fullengder om ikke alt for lenge.

Ennå er det lenge igjen av dette året og flere gode utgivelser melder seg nok etterhvert som høstmørket tiltrer, men for min egen blir nok «Dråpe» et av de musikalske verkene jeg vil huske best når 2011 tar sin hatt og går.