En mann med en plan

Det er ikke så lett å være svensk om dagen. I alle fall ikke dersom du skal lage popmusikk. Mange vil nok si seg uenig, ettersom genifabrikken der borte spytter ut det ene popvidunderbarnet/-bandet etter det andre. Problemet er at listen for å skille seg ut etterhvert ligger ganske høyt. Det er for sent å bli en ny Håkan eller Jens.

Å bli en ny Hellström eller Lekman later imidlertid heller ikke til å være Oskar Linnros prosjekt, til tross for at inspirasjonen i enkelte av låtene er åpenbar. Det fineste sporet på platen, «Annie Hall», der han synger om at livet aldri kan bli som på film, kan en mistenke for å være resultatet av å ha endt opp på nachspiel med Håkan. Dessuten virker «Ack, Sundbyberg» om oppvekstbyen som en dårlig kopi av «Känn ingen sorg for meg Göteborg» hva tematikk angår, uten videre sammenligning for øvrig.

Når det er sagt er Linnros slett ikke helt som de andre popguttene. Som tidligere halvdel av hiphop-duoen Snook, samt oppstarter av elektronikaprosjektet Maskinen, har han litt av hvert med seg i bagasjen når han kommer med sin solo-debut. På debutalbumet bestående av radiovennlig soulpop har Linnros transformert seg fra rapper til sanger, fra hip-hoper til soulpop-romantiker, men uten å gi fullstendig slipp på fortiden. Tvert imot får både rap-og elektronika-Oskar skinne gjennom når man minst venter det.

Jeg ser for meg at Oskar selv, og sikkert mange med ham, synes han står bak en genial idé med dette albumet. Orginalt, nyskapende, catchy og altomfattende. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av de rikt orkestrerte låtene med tidvis særs humoristiske tekster. Svenskene har teft for tekst, og Linnros er intet unntak. Jeg biter likevel ikke helt på dette superprosjektet, og min skeptisisme blir bekreftet på sporet «Din mamma». Her går det hittil morsomme og småsleezye over til å bli pinlig og harry. Jeg frykter en kommende hit.