Enkel moro

«Dette er lukta av ekte rock», proklamerer presseskrivet. I mangel på luktesans har undertegnede sett seg nødt til å stole på andre sanser, og dette høres da vitterlig ut som punk. Klassisk, beinhard pønkråkk.

Medlemmene i Goonfight har bakgrunn fra Bonk, Beezewax, Lukestar, Kaospilot og Smorgasbord, og skulle derfor ha et forholdsvis greit grunnlag for å kunne produsere musikk av kurant kvalitet.

Og jo, for så vidt: Denne platen vekker en slags villmannlyst i deg, slik hard punkrock ofte gjør. Jeg vil på skitten undergrunnsklubb i Berlin, i en moshpit med en overrepresentasjon av svartkledde tenåringer, bestille øl som ikke skal konsumeres, men snarere kastes rundt i det vide konsertlokalet. Platen gir deg så vel tinnitus som blåmerker og ølmage. De korte, enkle, rettfremdrønnende sangene er spilt inn live i studio, noe som gjør at den noe skrikende og til dels sure vokalen (som absolutt kler sjangeren) tidvis drukner i den skitne lydgrøten. Men jeg ser for meg at dette er et band som i aller høyeste grad er skapt for konsertscenen.

Goonfight følger litt i klassiske fotspor som JR Erwing, og litt i de nyere spor til de lokale heltene i Blood Command. Goonfights debutplate er ikke av den kompliserte sorten, men snarere av den kompromissløse. Rått, enkelt og greit.

Blant det negative, er at den kanskje er litt kjapp på avtrekkeren. Albumets ti låter er nemlig unnagjort på halvtimen, og gir deg aldri sjansen til å la platen synke inn. Samtidig fungerer dette andre veien også. Den kommer, slår deg i bakhodet og går. Du vet ikke helt hva som traff deg, men du kjente det ganske godt. Og du hatet det ikke.