Et musikalsk myggstikk

Vinteren er i ferd med å slippe taket, og en kald vinterdag begynner man å ane hint om at det faktisk kommer en vår, også i år. Man trenger noe som kan tonesette den kommende sesongen. Praktisk nok kommer The Megaphonic Thrift til unnsetning, når de slipper sitt andre album, og gjør med det innsats i kampen om å bli akkurat dét albumet som står på idet de første solstrålene begynner å varme en vinterkald kropp.

Det er noe med rufsete og forvrengt støygitar som kiler, klør og svir litt i øret som passer så godt til våren.

Åpningslåten er akkurat bråkete nok til at de litt lettskremte tenker at «dette er ikke helt noe for meg». Vel, synd for dem, for The Megaphonic Thrift sitt selvtitulerte album er en herlighet i sin fulle prakt.

Blant kortfattede popperler, trukket med et slør av støy, finnes kortfattede femminutters-epos, hvor man effektivt transporteres ut i rommet, og tas tilbake til jorden igjen; eksemplifisert i «Moonstruck». Akustiske innslag skaper variasjon i blant, som i «I Wanted You To Know»; låten kan høres ut som resultatet av å plassere Sonic Youth, R2D2 (roboten fra Star Wars, ja) og et Kraftwerk-medlem rundt et leirbål. På den gode måten, altså.

The Megaphonic Thrift har beina trygt plantet i det musikalske landskapet Sonic Youth skapte en gang på åttitallet. Ellers minner enkelte spor om de senere års Motorpsycho, bare betraktelig mer kortfattet. The Megaphonic Thrift får sagt sitt på fem minutter, der Motorpsycho gjerne trenger 20 minutter. Uten at det sier noe om kvaliteten på noen av dem; begge lager utmerket god musikk.

Vokalen er gjennomgående godt utført, med en modenhet og trygghet som virker tillitsvekkende: Det er bare å stole på at The Megaphonic Thrift vet hva de gjør. Albumet er variert, og preges ikke av monotonien som «Decay Decoy» delvis gjorde. Det er heller ikke like nådeløst, og melodiene kommer tydeligere frem her. En fordel, ettersom gruppen har øre for den gode melodien.