Etnoeksentrisme

Som var det en del av lydsporet til nittitallsactionfilmen «The Rock» – på ett tidspunkt i filmen kneler verdens mest ensartede skuespiller, steinansiktet Nicolas Cage, på betongen utenfor Alcatraz-fengselet, tenner nødraketter og unngår at de kjapt ankommende jagerflyene dropper sin dødelige last over ham – bygger dette albumets symfoniske intro «Monsters» seg opp, anført av strykere, mot en uunngåelig forløsning. Her, på det britiske bandet Malachais andre album på ett år, kommer forløsningen i form av en velrettet ladning eksplosiver rett i lytterens øre: En serie Dungen-aktige trommeutløsninger introduserer andresporet «Anne».

Malachai er representanter for en form for world indie, slik Yeasayer, spesielt på debuten «All Hour Cymbals», også var, og gruppen går i sikksakk mellom en rekke forskjellige ytterpunkter: bollywoodske undertoner, drum-n-bass-aktige rytmesekvenser, beats som oser av nittiårenes hip-hop, psykedelisk pop, frenetisk indierock, punkestetikk, lyder fra fornøyelsesparkens spøkelseshus. Om man kunne klare å forestille seg et New Delhis svar på TV On The Radio, måtte det bære slående likheter med Malachai, som stråler av uflidd eklektisk eleganse.

Låten «How You Write» er for eksempel søvndyssende psykedeliapop med lett hypnotiske harmonier, avløst av en plystrepassasje beliggende i et ørkenaktig landskap et sted mellom lyden av «The Good, the Bad and the Ugly» (Ennio Morricone) og Quentin Tarantinos «Kill Bill». Til forskjell er «(My) Ambulance» en virvelvind av høyfrekvente drum-n-bass-trommer, klatrende bassgang og kakofonisk koring.

Tidens ånd er multitasking: jeg sitter på Opera, drikker kaffe, betaler husleien, lytter nå til «Return To The Ugly Side», nå til intervju med Razika på NRK Lydverket, hvor de fremfører hjerteknuseren «Vondt i hjertet», nå til spaghettiwesternsoundtrack, svarer på en e-post, tar en telefon. I sin nesten-alt-omfavnende tilnærming er Malachai en analogi til denne 2010-tallets diagnose, og med «Return To The Ugly Side» returnerer bandet til det uensartede og ualminnelige universet som presentert på debuten «Ugly Side Of Love». Og, om ikke uforglemmelig som sist – fremdeles fornøyelig. (Sjekk bare denne fabelaktige låttittelen: «No More Rain No Maureen».)