Fabelaktige Florence

Med debutplaten «Lungs» var Florence + the Machine på alles lepper i 2009, og platen ble et av de mest solgte albumene i 2009 og 2010. Med oppfølgeren «Ceremonials» får vi heldigvis mer av det som var så bra med «Lungs». Mye mer. «Ceremonials» er faktisk et helt vanvittig album, i ordets mest positive forstand. Det store, mektige lydbildet slår deg umiddelbart i bakken. Harper, massive trommer, aggressive strykeinstrumenter og Florence' store stemme treffer deg i mellomgulvet.

Florence Welch synger avsindig bra, og på samme måte som på debutplaten, utfyller og bygger maskinen (det instrumentelle) godt opp rundt den store stemmen og er med på å skape et veldig mektig lydbilde. Til tider blir det kanskje litt for mektig for en ellers grå hverdag som bare trenger litt ekstra farge. Det er likevel vanskelig å forestille seg annen instrumental støtte til stemmen hennes.

«Ceremonials» er frisk, drømmende, svevende, gotisk rock-soul-elektropop som jeg vil høre om og om igjen, men det usle musikkanlegget mitt lar ikke platen komme til sin rett. Jeg vet heller ikke i hvilken setting jeg helst vil høre på «Ceremonials». Musikken er så majestetisk at den uten problem kunne vært fremført på en snødekt fjelltopp, og den føles urettferdig innestengt på CD-format.

Heldigvis får man av og til pauser fra det storslåtte på låter som «Breaking Down», som er en lett, litt mer leken låt som gir meg assosiasjoner til Arcade Fires siste plate, og «Lover to Lover», som er mer soul-preget enn de andre låtene. De absolutte favorittlåtene på albumet er likevel overdådige «Shake it out», «Only If For A Night» og «Spectrum». «Ceremonials» er en storslagen plate som av og til blir for mye av det gode, men i disse lavkarbodager skal jo ikke smør på flesk være så verst. Jeg håper virkelig jeg får sett Florence + the Machine live i sommer, aller helst på en snødekt fjelltopp.