Familie med potensiale

«Fire brødre og en i sinnet» former det som er Violet Road. Med røtter fra det rurale Troms byr brødrene Håkon, Halvard, Hermann og Hogne Rundberg, sammen med vokalist Kjetil Holmstad-Solberg, på sin selvtitulerte debutplate, med både opp- og nedturer.

«Violet Road» får ingen pangstart med låta «Crazy As Can Be», men gir dog prov på nevnte vokalist Solbergs eminente stemmeprakt. Skiva i seg selv kommer skikkelig i gang når spor nummer to eksploderer med sitt upbeat tempo, fengende refreng og en særdeles herlig mandolinsolo fra bror Halvard. Om ikke dette var et slektstreff allerede, er det i hvert fall ingen tvil når søster Herborg Rundberg stemmer i på refreng på nettopp sang nummer to, «Can You Hear The Morning Singing».

Det som teknisk sett er Violet Roads andre utgivelse, er absolutt noe en vil kunne kalle en god debut, men som de fleste debuter er det litt rusk i maskineriet, selv om det er flere svært gode enkeltlåter som skiller seg ut. Dessverre for skiva som enhet ødelegger låter som «My Dark Day» og «We Owe This To The Night» noe av helhetsinntrykket når gruppa forsøker seg på litt mer nedtonede, enklere, mer emosjonelle uttrykk. Dessverre blir nevnte låter mer søvndyssende enn rørende, selv om vokalist Solberg igjen imponerer.

Violet Road lider derimot ingen nød. For de som har vært så heldige å oppleve dem i all deres prakt på en scene, vet at gjengen fra Nord-Troms kan det å spille live. Og spør du undertegnede, er det å kunne underholde og prestere på en scene betydelig mer viktig enn det å lage ei god plate. Men som nevnt er det ikke tomt for flere fantastiske poplåter på Violet Roads første utgivelse. «Dead Man Walking» og «Take My Hand» legger all tvil til side – en popstorhet er i emning.