Fantasti.. Nei, vent.

Året er 1996. Det er julaften. Ute laver snøflakene ned og legger seg i store mengder. Inne sitter undertegnede, på den tiden, intet mindre enn fem år og stirrer på overraskelser pakket inn i vakkert, glinsende papir. Det eneste som gjelder denne desemberkvelden er den røde brannbilen. Den må være der inne blant greinene et sted. Den MÅ.

Skuffelsen kan ikke bli større når den ultimate gaven ikke dukker opp, men heller den ene blaute pakken etter den andre. Sokker og gensere, men ingen brannbil. Litt av den samme følelsen er det jeg sitter igjen med etter å hørt gjennom Vishnus debutplate «Outskirts of Love». Skuffet.

Selv om dette er debutplaten til tromsøgjengen, er de langt fra en ny blomst i den norske musikkfloraen. Tidligere har de utgitt EP'en «Lost Soul's Church», vunnet Zoom-finalen og bemerket seg på by:Larm – og med denne erfaringen hadde jeg håpet at den noe rutinerte gruppen skulle kunne tilby meg en noe mer spennende musikkpakke.

Nå skal det sies at jeg faktisk står og smådanser på stuegulvet etter at høytalerne mine har servert meg de to første låtene på plata, «End of Time» og «Lord Save Me». Sistnevnte er en aldeles utmerket pop/rocklåt som vil få selv den minst danseglade person til å hoppe, til og med sprette. Men når den tredje låta «Wintertime» snurrer i gang blir jeg stående i ro. Måpende og spørrende ser jeg mot CD-spilleren og begynner å lure på om noen på mirakuløst vis har byttet plate uten at jeg har fulgt med.

Skuffet og med omvendt proporsjonal interesse sliter jeg meg gjennom resten av skiva – og lurer på: Hva skjedde etter innspillingen av de to første låtene? Noe har Vishnu mistet, inspirasjonen kanskje? Ikke vet jeg.

Som den skjebnesvangre julekvelden, blir jeg dessverre også denne gangen servert en, i musikalsk forstand, blaut pakke. Fylt med uengasjerende tekster og for mange monotone toner svarer dessverre ikke gavens innhold til forventningene.

Lenge leve harde pakker!