Fengende drømmetilstand

Bandets debutplate fra 2006, med det kreative navnet «120 Days», førte til at bandet vant Spellemannprisen i klassen «rock», samt ble årets nykommer. I tillegg trillet kritikere seksere som om det ikke fantes færre øyne på terningen. Etter en komatøs femårsperiode, hvor et par konserter er det eneste som har sådd tvil rundt den rådende oppfatningen om at bandet var oppløst, er de nå tilbake med oppfølgeren med det vel så kreative navnet, «120 Days II».

Jeg har ikke kommet langt ut i førstesporet før jeg er på kjente trakter. Det gleder meg å høre at mye av det som fungerte så bra den gang, er direkte overførbart, selv om oppfølgeren ikke ender opp som et platt forsøk på en identisk kopi av den grunn. Man finner fortsatt den velfungerende synthpulsen og de hypnotiske løkkene som i kløktig kombinasjon med et hav av lyder og vokalist Ådne Meisfjords paranoide vokal, skaper en transetilstand hos lytteren. Tilstanden beskrives best med at ukontrollerte kroppsbevegelser oppstår og tankestrømmen beveger seg langt vekk fra alt det som er fysisk og konkret. Drømmer er nemlig et tema på platen og tre av låtene går under spornavnene «Lucid dreams» – drømmentilstanden hvor du er bevisst på at det du opplever er drøm og derfra, på rasjonelt vis, kan ta del i drømmens utvikling.

Selv om 120 Days holder på mye av det som fungerte sist, er det kult at de våger å endre på en vinneroppskrift. Platen beveger seg på lang vei mot et klubbuttrykk og gjør seg tidsriktig med elementer vi kjenner fra dubstepsjangeren. Der debuten var mer rockete, er det klart at bandet med «120 Days II» er på god vei inn i technosjangeren. Oppfølgeren er en solid, helhetlig pakke, fengende så det holder og med evner til å gi deg mer, jo mer tid du gir den.