Fenomenet West

Dette er jo kommersielt selvmord! tenkte jeg da jeg hørte refrenget fra «21st Century Schizoid Man» av progrockpionérene King Crimson bli samplet inn i en eller annen hip-hop-låt på radio, eller, om ikke akkurat dét, i det minste et høyst utradisjonelt sample. For progrock og hip-hop er ikke akkurat veletablerte samarbeidspartnere – hvor den ene sjangeren er rotfestet i afroamerikansk (sub-)kultur er den andre selve manifestasjonen av kritthvite nerder med for få bekymringer.

Låten fra radioen var «POWER» av Kanye West, en av slagerne i hitmaratonet «My Beautiful Dark Twisted Fantasy», et kommersielt-kunstnerisk konseptalbum, som også er en hurragang i sampling. Black Sabbath (i den velkjente melodien til «Iron Man»-riffet til Sabbath synger Kanye strofen «No more drugs for me, pussy and religion is all I need»), Gil Scott-Heron og Manfred Manns Earth Band er blant de som får gjennomgå.

Som produsent har Kanye West vært en slags Kong Midas, og fingrene hans har vært borti sin andel skinnende gull (og mye annet, etter tekstene å dømme). Og gullrekken fortsetter her, for ikke bare er RZA medprodusent – Justin Vernon (Bon Iver), John Legend, Elton John, Alicia Keys og Rihanna står oppført som musikere på albumet, som også inkluderer gjesteartister som Jay-Z og Raekwon.

Kanye Wests identiteter som person og som artist er to entiteter som vikles sammen i en uatskillelig slyngplante av tvil (er han i karakter eller gal?). Og konseptet Kanye nærmer seg et gesamtkunstwerk, et stykke total kunst, en levende actionfigur. Dette underbygges av den noen-og-tredve minutter lange videoen «Runaway», lagt ut på nettet i promo-øyemed: et stykke pompøs, kompromissløs, parodisk og surrealistisk musikkvideo i krysningspunktet mellom hollywoodaction og kunstfilm. Hans ukentlige låtpublikasjoner under fanen «Good Fridays» føyer seg også i rekken av mytebyggende aktiviteter.

Det ni minutter lange egosentriske Kanye-soundtracket «Runaway» er representativ. En selvhøytidelig Kanye West står oppå et flygel og synger (dette fra nevnte gigantomane video), rimene fokuserer på sex («Twentyfour-seven, three-sixty-five / pussy stays on my mind»). Vocodervokalen fremkaller dessuten tanken på Daft Punk, som jo er blitt kanonisert av Kanye gjennom hans versjon av «Stronger». Apropos: «Lost In The World», platens nest siste spor, er bygget ut fra nettopp et sample av vocoder-stemmeprakten fra Bon Iver-låten «Woods», også kjent fra/som sideprosjektet Volcano Choirs «Still». Tekstlig tvilsomt, joda, men melodisk triumferende, der den bygger seg opp fra skjøre kanadiske indievokaler til et energisk epos for nattklubbene.

Kanye Wests ego er skyhøyt, tidvis nærmer det seg parodiens sfære, og noen av tekstene er langt under pari. Men hør bare «Dark Fantasy», albumets første låt. Den forstummer i sin glimrende utførelse, dette er et øyeblikk hvor alt funker – smarte rim, beats med holdbarhet, opphøyde refrenger – og graden av overbevisning er like høyt oppe som artistens ego.