Fifty-fifty fint og forgjengelig

Å ta litt for mye honning i teen eller litt for mye sukker i kakaoen er en feil det er lett å gjøre i et forsøk på løfte stemningen en regntung høstkveld. Etter første gjennomlytting av «Write about Love» dukker den samme følelsen opp: Det er ikke for mye «Möller's Tran» Stuart Murdoch & gjengen har tatt, men heller en overdose sukkersøt honning. Plata er jo fin, den – og koselig, behagelig og velkomponert, for all del. Det er bare det at de drøye 43 minuttene til tider høres ut som et litt krampaktig forsøk på å oppfylle formelen for «en koselig CD for høstkvelder med fyr på peisen». Fint, men litt kjedelig i lengden.

Førstesporet «I Didn't See It Coming» komponert av Sarah Martin på vokal er imidlertid en liten perle. Med linjene «Make me dance/I want to surrender» som åpningsreplikk setter sangen seg umiddelbart og står igjen som en av de sterkeste på albumet. Og dette er ikke den eneste låta som gjør det verdt å gi plata en sjanse. Den uptempo «I Want The World Yo Stop» og tittelsporet «Write About Love» er begge fine låter du har lyst til å høre på nytt. Det samme gjelder de to siste sporene på plata.

Problemet er bare at det blir litt langt mellom godbitene. Låtene «Calculatin Bimbo» og «The Gost Of Rockschool» fremstår som platt fyllmateriale man ender opp med å skippe over ved tredje gjennomlytting. På platas femte spor dukker Norah Jones opp som gjestevokalist, noe som rett og slett fungerer særs dårlig. Ikke fordi hun ikke synger bra, men fordi låta blir en rett frem døll Norah Jones-sang uten et snev av Belle & Sebastians signatur.

Men, fortvil ei, det hele er absolutt ikke bekmørkt; Belle & Sebastian leverer fremdeles et knippe av sine fine, hverdagslige poplåter som de har blitt så kjente for. At du må hoppe over noen av sangene er ikke så farlig når de som står igjen er såpass fine som de er. Godkjent.