Forbilledlig moro

Spranget er forholdsvis stort fra død til tegneserier: «Danger Days...» er noe helt annet enn forgjengeren, den grandiose og kritikerroste «The Black Parade»; død, lidelse og mørke fordelt på 14 spor. På My Chemical Romance sitt fjerde studioalbum har bandet, i stedet for å gå fra mørkt til mørkestere, tatt en noe uventet retning. Konseptalbumkonseptet er beholdt; denne gang representert ved bandets alteregoer, de fire «Killjoyene», såkalte lovløse frihetsforkjempere i California i 2019, fremfor likhvite skrotter.

Etter et lite introspor åpner det hele med elleville «Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)». En energisk og tøff allsangklassiker. Dette er for dem som liker å stå på rulleskøyter med motorsykkelhjelm, spise rennende kuleis fra kjeks og skyte vilt med laserpistol.

Lydbildet på «Danger Days...» skiller seg på mange plan fra «The Black Parade». Riffene gjør deg svett og er mer pønkete, mens lydeffekter og synth for alvor blir tatt i bruk. Det er dog fortsatt det samme gamle bandet som spiller (og emo-stempelet kommer til å forbli på stedet hvil, for dem som velger å bruke det). Platen er spekket med høydepunkter og veksler mellom svette punkrocklåter og powerballader. Man har bøttevis med paralleller på denne platen, alt fra moderne med-emoer i 30 Seconds to Mars på «The Only Hope For Me Is You» til gode gamle Iggy & the Stooges på «Vampire Money». Og plenty med The Misfits. Overraskelser finner man også, i form av den synkoperte dance-rock-låten «Planetary (GO!)».

«All the good times, they give you cancer», synger Gerard Way på tyggispunkete «Party Poison». I så fall kommer mange til å få alvorlige helseproblemer etter å ha hørt «Danger Days...». Hat eller elsk det, MCR la en gang i tiden grunnlaget for en egen kultur og en generasjon. Selv om denne platen neppe blir like stor som «The Black Parade», har MCR lykkes med å skape et lyrisk og billedlig univers, såvel fengslende som fengende, som gjør dette til et av årets beste rockalbum.