Forglemmelig blaff

Torch, et av få norske band som har leflet med den beryktede nu-metal-sjangeren, er nå tilbake med det de kaller en ny begynnelse. Dessverre høres heller ikke dette albumet særlig nytt ut. Under lytting blir det alt for tydelig hvilke band medlemmene har hørt på siden sist, som gjør at man blir sittende å gjette på hvem som kopieres nå – og musikken i seg selv blir ignorert. Kanskje tydeligst er metalcore-pusene i Atreyu, som oppbygningen av sangene virker transkribert fra.

Rett nok gjør hardcore-elementene at musikken blir noe hardere enn forbildene, men noe særlig verre enn helt vanlig, datert screamo, blir det ikke. Førstesingelen fra platen, «Wake me when It’s Over», viser også at de ikke er kommet helt over Nu-metal-perioden enda. Pussig nok høres den ut som noe Papa Roach droppet fra «Getting Away with Murder», om enn også denne noe hardere. Platens eneste ballade, «Drowned», viser litt for tydelig vokalist Marius Forbords begrensninger til clean-vokal, noe som forsåvidt hjemsøker hele platen.

Det grusomme synth-pianoet skjærer også i ørene. Betydelig bedre blir det når de leker med trash-en. «Cause of Death» er et knalltøft spor, komplett uoriginalt, men aggressivt som fy – og at Forbord kan skrike, kan ingen ta fra ham. Dessverre er det for lite Slayer og for mye My Chemical Romance til at «A New Beginning» blir noe særlig mer enn et forglemmelig blaff.

Torch kan, med tid og stunder, føye seg inn i den nye norske hardcore-bølgen, men foreløpig, er det for langt mellom de gode partiene og produksjonen er for billig til at bandet er verdt å dvele ved. Noe nytt kapittel i norsk musikkhistorie er det ikke. Torch føyer seg greit inn i det store, vide gjennomsnittet.