Forglemmelige Roxette

Det har gått ti år siden Roxette gav ut sitt forrige studioalbum. Etter de fire første sporene på «Charm School», lurer jeg på hvorfor de gikk i studio igjen i det hele tatt. Tekstene til Per Gessle er fulle av kjærlighetsklisjeer som smaker marengs, marshmallows, marsipan, krem og eggedosis på en gang. Blandingen utfordrer brekningsrefleksen gjennom alle de tolv sporene. At dette er den samme duoen som har hatt fire låter øverst på Billboard-listen, virker som en dårlig spøk. Hva i all verden skjedde?

Marie Fredriksson synger fortsatt bra, det er kraftfullt og tidvis relativt kult, men sjelen mangler. Bildene Gessle prøver å lage med søtsuppetekstene sine ødelegges av tanken på robot-Fredriksson som står og leser tekstene rett fra notearket. Når hun synger «I'm sitting on top of the world, and I like it» på platens siste spor, «Sitting on top of the world», tror jeg ikke litt på det en gang.

Dette albumet byr først og fremst på synthbaserte powerpopballader, og det er åpenbart at Gessle og Fredriksson har prøvd å søke seg tilbake til storhetstiden på 80- og 90-tallet. På åpningssporet «Way Out» fungerer dette helt greit. Ja, powerpoptrekkene gjør at den er litt småharry, men alle har vi noen guilty pleasures i samlingen vi bare setter på når alle andre er utenfor hørevidde.

Deretter kommer ballade etter ballade på løpende bånd. Gessle er en steingod gitarist, noe som gjør det helt ubegripelig at han lar så store deler av albumet ha synth som hoveddriv. 80-tallet er over for lengst, og jeg mistenker at publikum i 2011 vil kreve mer enn det Roxette har klart å prestere på denne plata. «Charm School» bør bare glemmes. Heldigvis er ikke det spesielt vanskelig.