Forglemmelighetens klang

Få øyenbryn ble hevet da Oasis takket for seg for drøye halvannet år siden. Gnisningene innad i bandet (les: mellom brødrene Liam og Noel Gallagher) virket for åpenbare og dyptgående til at det kunne fortsette. Nå har bandet på sett og vis gjenoppstått. Riktignok med nytt navn, et litt annet lydbilde og – først og fremst – uten storebror Noel. Resten er ved det gamle.

Musikalsk virker det umiddelbart som om Liam Gallagher og resten av gutta i Beady Eye har gått et halvt århundre tilbake i tid. Med produsent Steve Lillywhite ved sin side har de tatt et skritt vekk fra Oasis-soundet, og byttet inn et forsøk på å gjenskape tøff, R&B–drevet pop anno sent sekstitall. På sitt mest vellykkede, i det minste. Referansene til 60–tallet er hørbare, nærmest påfallende; «Beatles And Stones» er nærmest plagiat av The Whos «My Generation» (dobbel referanse i spornavnet), mens «Standing On The Edge Of The Noise» er bygget over samme lest som The Beatles' «Get Back». At de gamle, engelske helter fortsatt er heltene for Beady Eye, synes åpenbart.

Problemet er bare at det bare delvis fungerer. De beste låtene, med unntak av sistesingelen «The Roller», er nettopp de nevnte «Beatles And Stones» og «Standing On The Edge Of The Noise». Når det beste allerede høres gammelt ut, burde varsellampene blinke. Ikke at resten er direkte dårlig, men det blir for intetsigende. En fastgroddhet i en svunnen tid.

Det er mulig savnet etter en primus motor, som Noel Gallagher var for Oasis, er ankepunktet for Beady Eye på deres debutskive. En kreativ sjef som kan ta et større ansvar for selve snekringen og håndverket på bakrommet. Nå blir det litt mye inspirasjon, og litt lite nyskaping og selvstendighet. All kudos til britpopen, men dette ble «same shit, old wrapping» i litt for stor stil. Dessverre.