Fortsatt relevant

Musikklæreren min på ungdomsskolen introduserte meg for Bjørn Berge. Han mente det var Norges beste gitarist, og satte deretter på en heftig gitartirade fra bluesartisten som talte godt for argumentet. Berge er ikke bare anerkjent fra musikktimene mine, også på landsbasis kan han slå i bordet med to Spellemannspriser for albumene sine. Det var ikke blues han spilte den gang, og sannheten er at haugesundsartisten har streifet bort fra folkbluesstilen han er mest assosiert med på flere av de siste albumene sine. «Fretwork» fra to år tilbake markerte et comeback til et mer tradisjonelt lydspor og et farvel til flørtingen med funk, rock og metal i bluesformat fra de seneste albumene.

«Blackwood» er hans tiende album, og følger opp stilen fra «Fretwork», om enn mørkere. (Avslutningssporet «Darkness» er helt som navnet antyder.) Det er de raske gitarriffene i «In & Out» som innleder albumet, men senere viser det seg at Berge lar gitaren hvile mer. Litt synd for de som opprinnelig ble fascinert av lydbildet av akustisk gitar Berge setter opp (og «Accused» er kanskje den mest fengende låten på hele albumet), men Berge er mer enn en dyster Øystein Sunde. Han lar stort sett gitaren spille andrefiolin mens en småhes barytonstemme stjeler showet. Det fungerer fint, selv om man skulle ønske Bjørn Berge var enda mer gitarvirtuos i perioder.

Et par coversanger er det også viet plass til, og både Ry Cooders «Going To Brownsville» og Joni Mitchells «Woodstock» blir bluesifisert innenfor rammene «Blackwood»-albumet setter. Spesielt førstnevnte er en mørk tolkning sammenlignet med Ry Cooders countryaktige versjon. Med Berges stemme tatt i betraktning høres det ut som en riktig avveining, i likhet med den musikalske retningen han kjører på albumet. Han har vært frem og tilbake og er like langt, men han har utrettet mye på veien. Hadde jeg vært musikklærer hadde også jeg spilt Bjørn Berge til mine elever.