Forutsigbart kreativt

Liverpool-baserte The Wombats slapp nylig sitt andre studioalbum på CD, vinyl og digitalt. Forløperen, «A Guide to Love, Loss & Desperation», kom samtidig med indie-bølgen ved midten av forrige tiår, og leverte kommersielle hits som «Let's Dance to Joy Division», «Moving to New York» og «Kill the Director».

På «This Modern Glitch» kan det se ut til at de gir den samme oppskriften et nytt forsøk. Dette er løssluppen indie som ikke tar seg selv for seriøst. Men stopp en hal, for dette er likevel noe mer dystert enn Wombats' glade debut for fire år siden (skjønt «Techno Fan» er et veldig markert unntak). Her er tematikken den samme (et ønske om å flykte fra alle verdens problemer), men nå er den knyttet mer opp mot det psykiske – «Anti-D» har, i tillegg til en selvforklarende tittel, også direkte referanser til Sigmund Freud i teksten.

The Wombats har med «This Modern Glitch» gjort noen forsøk på å stake ut nye kurser musikalsk. Det er mindre gitar og mer synth – kanskje spesielt i «Tokyo (Vampires & Wolves)», som er et kjærkomment innslag blant litt for lettbent gitar og vokal, spesielt på siste halvdel av albumet. «Anti-D» kjøres sogar i gang med strykeorkester, men det er noe med Matthew Murphys stemme som aldri helt gir følelsen av at dette er nytt og spennende og at sangene ikke er tilfeldige innspillinger som ganske enkelt ikke fikk plass på forrige album. The Wombats skal ha for forsøket, men dette forsøket vil likevel bli satt i skyggen av det solide førstealbumet.

For en som virkelig er glad i elementær, direkte rock som The Wombats tilbyr, er dette en helt grei utgivelse. For andre, som ønsker enda mer spekter i musikken og å ikke høre den samme sangen i spor etter spor, kan dette albumet med fordel styres unna.