Forvandlingen

Torgny Amdam, sist sett for noen år siden som tilsynelatende arrogant vokalist i det norske hardcorebandet Amulet, huskes kanskje best – av undertegnede, i alle fall – for sin usjenerte coverversjon av Kiss-klassikeren «Black Diamond», fremført under fanen Black Diamond Brigade. Men nå er Amdam tilbake, i ny drakt (på omslaget er Amdam sortmalt, i bar overkropp), under artistnavnet Torgny.

Etter innledningen «Prelude» introduserer andresporet «O» mye av platens essens idet vi er vitne til mørke synthbaserte stemninger over taktfaste trommemaskinrytmer, som var det hele en fusjon mellom David Bowie i «Station To Station»-epoken (Torgny Amdam er dessuten tidvis eksentrisk i sine vokalbidrag, og virker å utspille et slags Ziggy Stardust-aktig alter ego) og det norske elektrokrautbandet 120 Days, hvis debut bar bud om lovende fremtidsutsikter – siden har det stilnet rundt Kristiansund-bandet. Steget fra tøff-i-trynet hardcore/punk-vokalist til selvstendig popkunstner med langt høyere ambisjonsnivå, eller i det minste langt større fallhøyde, er nesten som metamorfosen fra menneske til insekt: enorm.

Og Amdams ambisjoner er skyhøye, hvilket underbygges ikke bare av de to tettskrevne A4-sidene som medfølger presseversjonen av platen (tråder trekkes i alle retninger, til litteratur, kunst, film, musikk), men også av de to Torgny-musikkvideoene regissert av Emil Trier som finnes på nettet. Nydelig skutt, begge to. Der «Big Day» er et studie i norske ungjenters forfyllede russetid, og «The Only Game» et portrett av rånekulturen i et ubetydelig norsk tettsted, benytter begge seg av effektfulle virkemidler i møtet mellom bilder og lyd: De tilbakeholdte og undertrykte låtene – full av elektronisk intimitet – hvis energi aldri blir fullstendig forløst, kontrasteres med suksess opp mot bildenes tidvis nær eksplosive kraft, i synergieffekten mellom subtilt og sublimt.

I det hele tatt minner «Chameleon Days» – og dette er en kameleon i lydform – konseptuelt sett om en annen sjangeroverskridende elektronikaaktig utgivelse fra tidligere i år, These New Puritans' «Hidden», som nektet å forholde seg til sjangerkonvensjoner. For her finnes anelser av mye. Phil Collins-aktig vokal der, mørke Röyksopp-melodier her, Morten Qvenild-parafraserende tangentbidrag der. Allsidig. Annerledes. Anbefales.