Forvirrende gladtrist

Det er en stund siden oslojenta med fløyelsstemmen ga lyd fra seg på plate. Tre år etter at «Cause and Effect» solgte til gull i tre land, er hun tilbake med det hun selv beskriver som et roligere album – en hyllest til en nyoppdaget side av henne selv og følelsen av seier over fortidens feider. Maria har blitt voksen.

Seiersalbumet starter godt, med tittelsporet «Viktoria» som nylig fant sin vei inn på norske hitlister. «I have let go of my demons», synger hun til lette, nærmest frigjorte toner, og budskapet om beseiring og det å sakte, men sikkert vokse opp, er sterkt og samtidig herlig enkelt. Ikke minst er det smittsomt, og setter forventningene om påfølgende låter på samme nivå – «en god gladplate» tenker man for seg selv. Suksesslåta «Homeless» er neste ut i løypa, etterfulgt av «The art of forgiveness», hvor refrenget, med bruk av strykere, nesten gir litt filmmusikk-vibber. Det kan likes, men etter å ha hørt gjennom den et par ganger begynner man å tenke at Maria – eller Viktoria – har veldig mye hun skulle ha sagt, og resultatet av litt for mange ord i litt for høyt tempo blir en smule kaotisk. Dessverre går dette aspektet igjen i flere av de neste låtene.

Tekstene er solide, personlige og typisk Mena, men melodi- og instrumentvalg gjør dem hakket mer melankolske enn det føles nødvendig. Er ikke dette en gladplate likevel? Jeg greier ikke å bestemme meg for om låtene er triste, sinte eller stolte – «Secrets» er et eksempel på dette, og det blir en smule forvirrende. Melodi satt til velskrevne historier er alltid velkommen, og selv om lydbildet på sin måte er variert er det et eller annet som gjør at låtene føles mer og mer repeterende jo lenger ut i leiken man kommer. Å beskrive hver og en av de beseirede demonene blir litt i overkant, og dessverre litt kjedelig.

Det er synd, for det starter så bra, og vi vet at hun kan.