Fra kunststøy til upolert metall

Et av mine første møter med Årabrot var da de spilte på Landmark for noen år tilbake. Jeg hadde tenkt å gå på konserten, men jeg ble forhindret av at jeg måtte på jobb. Etter endt arbeid gikk jeg forbi lokalet, hvor konserten var godt igang. Lyden innenfra var infernalsk, og dersom man ikke visste at det var kunst, så ville man heller ha antatt en grufull teknisk svikt. Med dette som førsteinntrykk lot jeg Årabrot være inntil videre.

Et år eller så gikk, og jeg fant en CD av bandet i billighyllen på Platekompaniet, med et cover jeg likte så godt at jeg kjøpte det – i det minste fikk jeg noe fint å se på, og jeg støttet samtidig en bedrift med et kult navn. Men Årabrot var fortsatt for mye for meg.

Så det er med skepsis jeg sitter her med et album titulert «Solar Anus», som sies å være inspirert av George Bataille, en fransk tenker og forfatter som begynte sin studenttilværelse med ambisjoner om å bli katolsk prest, men endte med å fordype seg i alkohol, bordeller og mørke, absurde tanker istedet. Inspirasjonen sies å ha tatt form av å være «fascinert av gleden og frigjøringen som finnes i å forene det høye og det lave, det skitne og det rene, det dyriske og det hellige».

Og det er i grunnen det man får: Tung og skitten rock, med intellektuelle og høykulturelle ambisjoner, dyriske og instinktive melodier, og en atmosfærisk og til tider sakral undertone. Om paralleller skal trekkes kan man dra det i retning av sludge metal-band som Neurosis, ispedt noe stoner-rock, og kanskje litt tidlig Mastodon. Produksjonen er tørr, blant annet med brølevokal som går i retning hardcore og andre ganger mot black metal. Albumet har ingen dødpunkter, og dersom man har likt seg godt gjennom albumets 38 minutter, etterlates man med et ønske om å høre om igjen så snart sistesporet, «The Wheel is Turning Full Circle», ebber ut.